Agostino Gemelli | |||
---|---|---|---|
Født | Edoardo Gemelli 18. jan. 1878[1][2][3][4] Milano[1] | ||
Død | 15. juli 1959[1][2][3][4] (81 år) Milano[1] | ||
Beskjeftigelse | Medlem av katolsk orden (Ordo Fratrum Minorum), lege | ||
Utdannet ved | Universitetet i Pavia | ||
Nasjonalitet | Italia (1946–1959) Kongedømmet Italia (1878–1946) | ||
Medlem av | Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Det pavelige vitenskapsakademi[5] Accademia Nazionale delle Scienze detta dei XL | ||
Utmerkelser | Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Storkorset av Alfons X den klokes orden (1955)[6] Honorary doctor of Comenius University (1943)[7] | ||
Agostino Gemelli (født 18. januar 1878 i Milano i Italia, død 15. juli 1959 i Milano) var en italiensk katolsk filosof og lege og prest.
Gemelli kom fra en velstående familie i Milano.[trenger referanse] Faren var frimurer.[trenger referanse] Han studerte medisin ved universitetet i Pavia. Han engasjerte seg i de sosiale og politiske kontroverser som rystet Italia etter hungersopprøret i Milano i 1898, som førte til en massaker på befaling av general Fiorenzo Bava Beccari.[trenger referanse]
Etter å i studieårene ha vært tilhenger av sosialismen, overtok en antiklerikal tenkemåte og den i Italia fremherskende positivismen, og etter å ha tatt doktorgraden i medisin (en av hans eksaminatorer var den senere nobelprisvinner Camillo Golgi), gikk Gemelli over til katolisismen.[trenger referanse] En utløsende grunn var at han under sin militærtjeneste på et lasarett hadde kommet i kontakt med en sykehusprest som gjorde et sterkt inntrykk på ham.[trenger referanse]
Han inntrådte i fransiskanerordenen i Brescia i 1903, og den 14. mars 1908 ble han presteviet.
Under første verdenskrig gjorde han tjeneste i de italienske væpnede styrker som feltlege og prest. Han arbeidet fagglig med et opplegg for å hjelpe soldater som ble psykisk belastet.[trenger referanse] Egnethetsprøven han hadde utviklet for piloter ble da omsatt i praksis.[trenger referanse]
Etter krigen arbeidet han innen forskjellige felter innen psykologien: Nevrologi, eksperimentell psykologi, arbeidspsykologi og kriminalpsykologi.
Han stod deretter i spissen for den nyskolastiske bevegelsen i Italia, som han gav en kraftig impuls og en fast organisasjon særlig ved tidsskriftet Rivista di filosofia neo-scolastica (grunnlagt i 1909) og ved å grunnlegge det katolske Sacro Cuore-universitetet i Milano, hvis rektor han var 1921–1959.[trenger referanse]
Biologisk og psykologisk skolert bekjempet han positivismen og materialismen, særlig innen disse to førstnevnte forskningsområder.[trenger referanse] På den andre siden fremholdt han ovenfor den fremherskende nyhegelianske idealismen nødvendigheten av et organisk samband mellom naturvitenskapene og filosofien.[trenger referanse]