Alpegullregn | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Laburnum alpinum (Mill.) Bercht. & J.Presl | |||
Populærnavn | |||
alpegullregn[1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Divisjon | karplanter | ||
Klasse | blomsterplanter | ||
Orden | erteblomstordenen | ||
Familie | erteblomstfamilien | ||
Underfamilie | Faboideae | ||
Tribus | Genisteae | ||
Slekt | gullregnslekta | ||
Miljøvern | |||
Fremmedartslista:[2] | |||
Økologi | |||
Habitat: | skog | ||
Utbredelse: | Europa |
Alpegullregn (Laburnum alpinum) er et løvfellende tre eller busk som dyrkes som prydplante og som forviller seg noen steder i Norge.
Den blir 3–10 m høy. Bladene er trekoblete, glatte på oversiden og med 1 mm lange hår på kant og midtnerve. Unge skudd og bladstilk er glatte eller sparsomt hårete. Den blomstrer i juni, og de gule blomstene er samlet i 20–35 cm lange, hengende klaser. Belgen har vingekant og inneholder 1–5 brune frø. Planten er giftig.
Alpegullregn vokser vilt i europeiske fjelltrakter fra Frankrike til Balkan. Den har vært mye plantet i hager og er mer hardfør enn slektningen gullregn (Laburnum anagyroides). I Norge kan den plantes til herdighetssone 6 i innlandet og herdighetssone 7 langs kysten. Alpegullregn er nå stort sett erstattet som hageplante av hybridgullregn (Laburnum × watereri), som nesten ikke produserer frø.
I Norge har alpegullregn etablert forvillete bestander, spesielt rundt Oslo, Drammen og Trondheim. Mer spredte funn er gjort nordover til Bodø og Steigen i Nordland. Den kan fortrenge andre planter og har rotknoller som fikserer nitrogen, slik at næringsinnholdet i jorda endres. I Fremmedartslista 2023 er alpegullregn vurdert som svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt.