Alsatia
| Alsatia | |||
|---|---|---|---|
| Land |  Storbritannia | ||
| Konst. land |  England | ||
| Distrikt | City of London | ||
| Admin. grevskap | Stor-London | ||
| Seremon. grevskap | Stor-London | ||
| Status | Sted i Indre London | ||
 Alsatia 51°30′47″N 0°06′25″V | |||
Alsatia er et område i London, utenfor bymuren til City of London, mellom Fleet Street og Themsen. I senmiddelalderen fikk området status som fristed for de som var på flukt fra forfølgelse for alle former for lovovertredelser. Det var eksempelvis her Daniel Defoe søkte tilflukt etter at han var blitt satt under tiltale for sine satiriske skrifter.[1] Etter at Edvard VI flyttet ut av palasset Bridewell, forfalt imidlertid området i lovløshet.
Stedsnavnet
[rediger | rediger kilde]Grunnet et kloster tilhørende karmelittordenen i Whitefriars i London var området noenlunde selvstyrt, slik alle religiøse hus var det. Selv etter oppløsningen av Englands klostre på midten av 1500-tallet var det ofte uklart hvilken lokal myndighet som var rådende. Et charter gitt i 1608 av kong Jakob I av England ga innbyggerne ved Whitefriars en viss form for selvstyre.[2][3] Etterhvert kjent som Alsatia var dette ett av de siste fristeder i England hvor loven ikke hadde virkekraft, men i 1697 ble alle særrettigheter avskaffet ved lov i parlamentet, The Escape from Prison Act. Elleve andre steder i London også omtalt, og mange av disse hadde også uklar religiøs bakgrunn.[3] Navnet Alsatia er den latinske formen på navnet fra den historiske provinsen Alsace, som var et omstridt sted på grunn av sin status som grenseland mellom Frankrike, Tyskland og Sveits og derfor hadde en uklar jurisdiksjon. «Alsatia» gikk inn i engelsk språk før 1600-tallet i betydningen «et lovløst sted» som en refleksjon av den engelske forståelsen av Alsace i sin tid.[3] På 1690-tallet hadde «alsatian» fått betydningen «kriminell fra London».[4]
Det lite som er kjent om Alsatia og de andre tilsvarende lovløse områdene. Ryktene om lovløshet og kriminalitet er sjelden underbygget av skriftlige kilder. Navnet dukker første gang opp på trykk i skuespillet The Squire of Alsatia fra 1688 av Thomas Shadwell (1642–1692). En annen skriftlig kilde som synes å ha preget ettertidens forståelse av stedet er Walter Scotts roman The Fortunes of Nigel (1822), som livlig og fargerikt beskrev stedets innbyggere og deres uavhengige ånd.[3]
Ordet Alsatia levde videre langt inn på 1800-tallet som en generell betegnelse på slum.[5] Fra slutten av 1800-tallet ble Alsatia et Freehold, det vil si at særfordeler ble gitt til virksomheter som ville etablere seg i området. Det var først og fremst aviser og trykkerier som rykket inn i Alsatia – særlig konsentrert om Fleet Street og Bouverie Street. I dag har alle avishusene flyttet ut av City, og Alsatias identitet er på nytt i endring.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Lost London – Alsatia», Exploring London 28. november 2014
- ^ Thornbury, Walter (1878): «Chapter XVII: Whitefriars», Old and New London: Volume 1. London: Cassell, Petter & Galpin. s. 182–199. British History Online.
- ^ a b c d «Introducing Alsatia», Alsatia.org
- ^ «Alsatian», Online Etymology Dictionary
- ^ Lashmar, Paul (27. mai 2007): «Law Lords slam crime agency for freezing UMBS payments», London: The Independent. Arkivert fra [originalen] den 1. oktober 2007.