Amerikansk isolasjonisme er en utenrikspolitisk strømning som hevder USAs fordel og rett til å handle unilateralt i internasjonal politikk.[1][2][3] Isolasjonismen vil unngå innblanding i konflikter og permanente allianseforpliktelser utenfor det amerikanske kontinentet, og ofte betone USAs økonomiske uavhengighet, men avviser ikke diplomatisk og økonomisk samkvem som sådan. Isolasjonismen har vært særlig påtagelig i USAs forhold til Europa. Mer sjelden har noen isolasjonister, som «America First»-bevegelsen (1940–1941), tatt til orde for en egentlig tilbaketrekning fra de verdenspolitiske begivenhetene.[1]
Den amerikanske isolasjonismen kan sies å ha blitt uttrykt allerede i president George Washingtons avskjedstale, hvor han oppfordret det amerikanske folket til å dra fordel sin isolerte beliggenhet i verden, og til å unngå forpliktelser i utenrikspolitikken, spesielt overfor europeiske makter.[1]
Det tradisjonelle historiesynet har vært at USAs utenrikspolitikk har vekslet mellom isolasjonisme (tilbaketrekning) og internasjonalisme. Siden 1990-årene har flere historikere utfordret dette synet, og argumentert for at unilateralisme og ikke-intervensjonisme må forstås som vedvarende ideer i amerikansk utenrikspolitisk tenkning.[1][2][3][4][5][6][7]
I det internasjonale politiske systemet som ble bygget opp etter krigen, har USA deltatt i forpliktende internasjonalt samarbeid gjennom institusjoner som FN og NATO. Det finnes derimot spor av isolasjonistisk eller ikke-intervensjonistisk tenkning i den hjemlige motstanden mot intervensjoner på andre kontinenter, og krav om tilbaketrekning av amerikanske styrker, for eksempel under og etter Vietnamkrigen og Irakkrigen.[1]