An-Magritt (film)

An-Magritt
Generell informasjon
SjangerDrama
Utgivelsesår1969
Prod.landNorge
Lengde100 min.
SpråkNorsk
Aldersgrense12 (Norge)
Bak kamera
RegiArne Skouen
ProdusentSverre Gran
(produksjonssjef)
ManusforfatterArne Skouen
(etter Johan Falkbergets romaner Nattens brød : An-Magritt og Nattens brød : Plogjernet)
MusikkGunnar Sønstevold
Maj Sønstevold
SjeffotografSven Nykvist
KlippBjørn Breigutu
Foran kamera
MedvirkendeLiv Ullmann
Per Oscarsson
Wolf von Gersum
Claes Gill
Georg Løkkeberg
Lars Tvinde
Annen informasjon
FilmformatFarger Widescreen
Budsjett2–3 millioner kr
Prod.selskapNorsk Film A/S
Premiere6. februar 1969 (Norge)
Eksterne lenker
IMDb · Norsk Filmografi

An-Magritt er en norsk dramafilm fra 1969, regissert av Arne Skouen. Hovedrollen som An-Magrit spilles av Liv Ullmann, andre sentrale roller spilles av Per Oscarsson, Wolf von Gersum, Claes Gill, Georg Løkkeberg og Lars Tvinde. An-Magritt er en filmatisering av Johan Falkbergets to bøker Plogjernet og An-Magritt, som er en del av hans firedelte romanserie Nattens brød.

Handling

[rediger | rediger kilde]

Handlingen er lagt til en norsk bergstad på 1600-tallet – et typisk mannssamfunn. An-Magritt fødes inn i en tilværelse som fra første stund er en beinhard kamp om å overleve. Hun er resultatet av en voldtekt, og moren ble dømt til gapestokken for sitt «syndige samleie» med en tilfeldig soldat. Når moren velger døden i fossen, blir det den gamle bestefaren som redder An-Magritt. Men hun er ennå bare barnet når hun selv må begynne å brødfø bestefaren og seg selv. Hun står alene blant menn og må kjempe den samme harde kampen som dem. Gjennom den bitende vinterkulden kjører de malm fra gruvene til smelteovnene. Men An-Magritt har ingen hest; hun kjører med okse.

Til dette nødens og kampens samfunn kommer en fremmed kunstknekt, Johannes (Wolf von Gersum), og med ham kommer kjærligheten inn i An-Magritts liv. Den gir henne ny kraft og en trang til oppdrift som ingen kan stanse.

Etterhvert tar hun opp kampen mot malmveieren som snyter på vekten. Hun vil slåss for å få sitt navn innskrevet i kirkeboken. Hun krever å få oppgjør i korn i stedet for i klingende mynt. Og hun slåss med oksen for å legge nytt land under plogen. Men An-Magritt fører også en kamp på et annet plan – mot sin egen uvitenhet. Hun vil ikke lenger være et «kreatur uten sjel» som hun en gang ble kalt. Hun stjeler tavle og griffel, for hun vil ikke stå tilbake for dem som kan lese og skrive.

Til slutt tar hun opp kampen for sine arbeidskamerater, malmkjørerne. Hun blir den som, når hungersnøden truer, organiserer et protesttog til rikskansler Bjelke i Trondheim. Også med rikets øverste tar hun opp kampen og vender hjem i triumf med korn og fisk.

Ved siden av Johannes er det én mann til som med vaktsomme øyne følger An-Magritts utvikling. Det er eventyr-skikkelsen Hedstrøm (Per Oscarsson), som alltid er parat til å hjelpe.

Produksjon

[rediger | rediger kilde]

Dette var den dyreste filmen som noen gang var laget i Norge, med et budsjett mellom på 2 og 3 millioner kroner.[1]

Mottagelse

[rediger | rediger kilde]

Det ble på 1960-tallet ansett som et risikabelt foretak for en filmregissør å overføre kjente klassiske litterære verk til film, og ikke minst var det en utfordring for Skouen å gjenskape Falkbergets episke form på lerretet. Da filmen hadde premiere i 1969, var de fleste kritikerne imidlertid enige om at Skouen hadde lykkes i å gjenskape et av Norges mest kjente og kjære litterære verk på film.[2]

Filmen ble meget godt mottatt av Aftenpostens- og Dagbladets anmeldere da den kom.

Aftenpostens Sven Krohn skrev blant annet:

«Falkbergets malmfulle diktning bryter gjennom marg og bein og like inn i hjertet på oss hos Skouens sterke gjendiktning på film av romansyklusen Nattens brød. Resultatet er så meget mer beundringsverdig… Filmens helt dominerende og bærende kraft er Liv Ullmann som med sin varme og blendende innlevelse fyller alle krav til fremstillingen av den betagende kvinneskikkelsen An-Magritt».

Dagbladets Arvid Andersen var også imponert og skrev blant annet følgende:

«An-Magritt er ikke blitt en slavisk gjenfortelling av stoffet, slik vi så det i fjernsynsfilmen om Skipper Worse, men filmen er blitt en krevende kunstnerisk gjendiktning på høyt nivå. Skouen har vist stor journalistisk finesse i forkortelse og tilstramning om et vesentlige, han har avslørt filmskaperens evne til å konsentrere i megetsigende bilder det som ellers måtte skildres omstendelig og vedvarende».[3]

Filmen fikk terningkast seks av VGs anmelder. «...skuespillerne med Liv Ullmann i spissen har i høy grad bidradd til å formidle forfatterens hensikt og egentone», skrev anmelderen.[4]

En kritisk motstemme var Dagbladets Harald Kolstad, som i sin anmeldelse «“An-Magritt”: En dissens» kalte An-Magritt en «drittfilm» og en «spekulasjon i alibier».[5] Kolstad mente at filmen var symptomatisk for enkelte tendenser innenfor norsk filmproduksjon, som blant annet en mangel på forståelse for auteurteori og regissørens kunsteriske frihet, samt en tendens til å «gjemme seg bak litterære mellommenn og husguder». Selvom han berømmet Ullmann og Oscarsson for sine «respektable rolletolkninger», mente han at miljøskildringen var lite overbevisende, og at de øvrige karakterene ikke var annet enn «staffasje». Kolstads artikkel fikk mye oppmerksomhet, og skulle gjøre ham beryktet som en høyst kritisk stemme innenfor norsk filmanmeldelse.[6]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Dette var den siste spillefilmen som Arne Skouen regisserte. Han har uttalt at grunnen til at han sluttet med film i 1969, var at han da hadde fått sagt det han hadde å si med filmen som medium.[1]

Rolleliste

[rediger | rediger kilde]

Produksjonsteam

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Strindberg, Lisa Kristin (24. mai 2003). «Norges filmhøvding». NRK. Besøkt 1. februar 2015. «..den dyreste filmen som noen gang var laget i Norge..» 
  2. ^ «AN-MAGRITT». Bergen Filmklubb. 2005. Arkivert fra originalen 13. mai 2008. Besøkt 9. september 2008. 
  3. ^ Braaten, Lars Thomas (1995). Filmen i Norge. Norge. s. 277. ISBN 82-417-0195-0. 
  4. ^ http://www.retriever-info.com/proxy/?id=055016196903052EjAj81KWnaL4nmcj93M0CyL100201010r0u&x=60efd87be893f55a2838eb3da552bc31
  5. ^ Kolstad, Harald (28. mars 1969). «“An-Magritt” En dissens». Dagbladet. 
  6. ^ Dag Sødtholt (16. juni 2014). «Harald Kolstads kronikk «An-Magritt: En dissens»». Montages.no (på norsk). Besøkt 15. desember 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata