Andrew E. Lee | |||
---|---|---|---|
Født | 18. mars 1847[1] Haus kommune[2] | ||
Død | 19. mars 1934[1] (87 år) Vermillion | ||
Beskjeftigelse | Politiker, forretningsdrivende | ||
Parti | Populistpartiet Det demokratiske parti | ||
Nasjonalitet | USA Norge | ||
Sør-Dakotas guvernør | |||
1. januar 1897–8. januar 1901 | |||
Forgjenger | Charles H. Sheldon | ||
Etterfølger | Charles N. Herreid | ||
Andrew Ericson Lee (født 18. mars 1847 i Haus prestegjeld i Hordaland, død 19. mars 1934 i Vermillion i Sør-Dakota) var en norsk-amerikansk forretningsmann og politiker, mest kjent som Sør-Dakotas guvernør 1897–1901.[3]
Han ble født på gården Li i Haus prestegjeld som sønn av gårdbruker Eirik (Erich) Andersen Vaksdal og hustru Ågota Johannesdatter Dale, som begge kom fra Vaksdal. Han ble døpt Anders Lie.[4][5] Han var i fireårsalderen da familien utvandret til Amerika. De slo seg ned på en gård i et område med mange andre norsk-amerikanere i Dane County i Wisconsin.[6]
Lee kom tidlig i handelslære i Wisconsin og Iowa, og fikk tatt noen kurs ved videregående skoler. Han dro lengre vest, til Dakotaterritoriet, og slo seg ned i Vermillion i det nåværende Sør-Dakota i 1867. I 1869 gikk han i kompaniskap med Charles E. Prentis om en forretningsvirksomhet innen landbruket. De drev blant annet med storfeavl.[6] Lee giftet seg i 1871 med Annie Chappell, som døde i 1918,[7] og deretter i 1920 med Myrtle Sophia Shepard, som overlevde ham.[8] I sitt første ekteskap fikk han en datter som vokste opp, Jessamine (gift Fox).[7]
Lees søster, Isabel, var gift med norsk-amerikaneren Hans Gunderson, som satt i Representantenes hus i Dakotaterritoriet. Deres sønn var Sør-Dakotas senere guvernør Carl Gunderson.[3]
Lee var medlem av bystyret og senere borgermester i Vermillion. Han ble først og fremst valgt for sin iherdige kamp mot de urimelige kontraktsvilkårene som byens vannverk forlangte av borgerne. Det til tross for at han selv hadde interesser i vannverket.[6]
Lee lot seg overtale til å stille som guvernørkandidat i Sør-Dakota for Populistpartiet i 1896. Han vant over en annen norsk-amerikaner, republikaneren Amund O. Ringsrud, med bare 319 stemmers margin. Det året vant også den demokratiske og populistiske presidentkandidaten William Jennings Bryan stort i Sør-Dakota og de andre præriestatene på løftet om fri sølvutmynting.[6] Populistpartiet gikk gradvis opp i Det demokratiske partiet.[9]
Lee ville effektivisere forvaltningen og utøve sterkere offentlig kontroll over jernbanen, som hadde avgjørende betydning for leveranser til landbruket i delstaten. Disse initiativene mislyktes, men Lee ble gjenvalgt i 1898 som kandidat for Samlingspartiet, en kortvarig allianse av demokrater, populister og republikanere som støttet fri sølvutmynting. Han var en pådriver bak at Sør-Dakota ble den første delstaten som åpnet for borgerinitiativ. Han søkte ikke gjenvalg i 1900.[3][6][9]
Populistpartiet vant begge plassene i Representantenes hus fra Sør-Dakota i 1896, men tapte dem til republikanerne i 1898. I 1900 ble Lee nominert som kandidat til Representantenes hus og talte på populistenes delstatsmøte, men tapte i det som ble et valgskred for republikanerne. Hermed mistet populistene sin politiske innflytelse i Sør-Dakota.[9]
Lee stilte som demokratenes guvernørkandidat i 1908, men måtte se seg slått av republikaneren Robert S. Vessey.[3]