Anelida og Arcite er dikt av Geoffrey Chaucer på 357 linjer, skrevet på mellomengelsk. Det forteller historien om Anelida, dronning av Armenia og frieriet til henne av den falske Arcite fra Theben i Hellas.
Selv om diktet er kort, har det en kompleks struktur med en påkalling[1] og deretter hovedfortelling. Fortellingen består av en introduksjon og en beklagelse av Anelida som er i tur formgitt i en fortale, en strofe (vending), en antistrofe (tilbakevending) og en konklusjon. Etter beklagelsen er det noen få linjer som fortsetter fortellingen, men disse kan ha blitt lagt til av en senere skriver.
Som mange av Chaucers verker avsluttes det brått. Datoen for da diktet ble skrevet er ikke kjent, men tidsangivelsen er ofte plassert på slutten av 1370-tallet. Diktet ble aldri nevnt av Chaucer selv, men litteraturforskerne har aldri tvilt på at han er forfatteren.
Diktet benytter seg av noen elementer fra Giovanni Boccaccios Teseida, et verk som Chaucer kom til å bruke igjen som grunnlag for Ridderens fortelling i Canterbury-fortellingene. Denne innflytelsen fra italiensk litteratur er en overgangsfase fra Chaucers første verker som hovedsakelig var påvirket av fransk poesi. Diktet i seg selv er en heller keitete blanding av to tradisjoner med en episk påkalling typisk for italiensk poesi for deretter å bli en mindre episk fortelling som er mer fransk i sin karakter. Til tross for disse disharmoniske stilene er deler av verket isolert sett, eksempelvis de linjer som danner Anelidas klage, høyt ansett ved dens bruk av motivet «den elskendes klage»:
Chaucer skrev flere andre korte dikt i beklagelsesjangeren som Complaint unto Pity og Complaint of Venus. Dette diktet kan ha vært forsøk på å strekke formen til et lengre dikt, et forsøk som Chaucer deretter ga opp.