Arne B. Mollén | |||
---|---|---|---|
Født | 2. mai 1913[1][2] Göteborg[3] | ||
Død | 4. juni 2000[1][2] (87 år) Oslo[4] | ||
Beskjeftigelse | Idrettsutøver | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Ullern kirkegård[1][2] | ||
Utmerkelser | Den olympiske orden (1988) Fearnleys olympiske ærespris (1991) NIVs Ærespris (1996) |
Arne Bennie Mollén (1913–2000) var en norsk bedriftseier og idrettsleder, kjent som formann i Norges olympiske komité (NOK) fra 1969 til 1985.
Utenfor idretten var Mollén eier og direktør i AMO Konfeksjonsfabrikk. Han utmerket seg også som motstandsmann under andre verdenskrig.
Mollén var med på å stifte IF Vestheim i Oslo allerede som fjortenåring, der han senere ble formann. Som aktiv dev Mollén i hovedsak med mellomdistanseløp, og han vant blant annet Holmenkollstafetten med Vestheim. Han var også bokser, der han representerte Bokseklubben Pugilist.[5]
Han kom inn i ledelsen i Norges Friidrettsforbund i 1945, og etter to perioder som styremedlem ble han forbundets formann fra 1952 til 1955. Fra 1959 var han styremedlem i Norges idrettsforbund, der han ledet Idrettsforbundets instruksjonsutvalg.[6]
Mollén var opptatt av toppidrettens vilkår, og mente den hadde for svake kår i Norges idrettsforbund. Han gikk derfor i spissen for å få fristilt Norges olympiske komité (NOK), der Mollén ble NOKs første viseformann i 1965. Fra 1969 til 1985 var han NOKs formann. Mollén var den som først lanserte ideen om OL på Lillehammer, og hans mangeårige arbeid for Norges olympiske komité gjorde at han ble kalt «den olympiske far» i Norge.[7]
I 1942 stod Mollén sammen med Roar Opsahl bak en aksjon der fire dødsdømte motstandsfolk (deriblant Willy Simonsen) ble befridd fra tysk fangenskap. De fikk først smuglet dysenteri-bakterier inn til fangene, slik at de ble overført til Ullevål sykehus. Til sykehuset kom Mollén og Opsahl utkledd i tyske SS-uniformer, for å hente fangene til «avhør». Det var ikke blitt tid til å informere pasientene eller ansatte ved Ullevål om redningsaksjonen, så disse trodde det var ekte gestapister som kom, og protesterte først vilt. De befridde fangene klarte å ta seg til Sverige uten å bli tatt.[5]
Senere i krigen fulgte Mollén etter til Sverige, der han tjenestegjorde i etterretningen i Göteborg. Han hadde stadig illegale turer til Norge, uten å bli tatt.[5]
Mollén ble tildelt Den olympiske orden av Den internasjonale olympiske komité i 1989. I 1991 ble han som den første idrettsleder tildelt Fearnleys olympiske ærespris.[8]