Arne Domnérus | |||
---|---|---|---|
Født | 20. des. 1924[1][2][3] Södermalm | ||
Død | 2. sep. 2008[2][3][4] (83 år) Stockholm[5] | ||
Beskjeftigelse | Klarinettist, jazzmusiker, saksofonist | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Medlem av | James Moody and His Swedish Crowns | ||
Utmerkelser | Litteris et Artibus (2002) Professors navn Gyllene Skivan (1955) | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Jazz | ||
Instrument | Saksofon | ||
Aktive år | 1940– | ||
Plateselskap | Kirkelig Kulturverksted | ||
IMDb | IMDb | ||
Sven Arne Domnérus (født 20. desember 1924 i Solna nær Stockholm, død 2. september 2008) var en svensk jazzmusiker (saksofon og klarinett), orkesterleder og komponist, kjent under tilnavnet «Dompan».
I Sverige var han kapellmester i Sundsvall 1942, med Lulle Ellbojs artist på Vinterpalatset 1943–45, med Simon Brehm på Salle de Paris i Sturegaten 1947–49, engasjert av Thore Erlings orkester 1949, og med Rolf Ericson Septet i 1951.
Han ble raskt sentral i miljøet rundt jazzklubben Nalen, og ledet det tilhørende Nalenbandet 1955–1964.
Nasjonalt har han samarbeidet mye med Bengt Hallberg, Gunnar Svensson, Monica Zetterlund, Georg Riedel og Putte Wickman, samt 1967–1978 ledet «Radiojazzgruppen» og stått for radioprogrammet Jazz under stjärnorna fra 1964.
Hans bidrag til svensk filmmusikk omfatter Danssalongen (1955), Restaurant Intim (1950), Kvinnan som försvann (1949) og Det glada kalaset (1946).
Han samarbeidet med flere norske jazzartister, deriblant Bjarne Nerem som han spilte sammen med i Harry Arnolds Orkester (1959–1964). Han utgav over hundre plater og deltok dessuten på utgivelsene til en rekke andre artister.
Utover 1990-tallet foretok han flere innspillinger og turneer til USA. Senere partnere inkluderer Akademiska kören (2000), og han holdt en årlig sommerkonsert-serie «Blå måndag» på Skansen i Stockholm.
Sammen med Bengt Hallberg spilte han i 1977 inn en versjon av «Ja vi elsker» (Zarepta, ZA36010) som ble forbudt i Norge[6]
Han har mottatt Gyllene Skivan fra Orkesterjournalen fire ganger; i 1955 for Rockin Chair, 1967 for Megafon, 1978 for Duets for Duke (med Bengt Hallberg) og 1999 for Face to face (med Bernt Rosengren). Han fikk Djangoprisen fra Swedisk Jazz Celebration i 2001, og i 2004 ble han utnevnt til professor (Illis quorum') av den svenske regjering for sin mangeårige innsats for musikken.
Prisen Guldsaxen deles ut i Domnerus' navn, først i 2004 til Magnus Lindgren.
Han var far til Leif Domnérus, programleder for jazzprogrammet Body & Soul på Sveriges Radio P4.