Arnolt Schlick

Arnolt Schlick
Tittelbilde til Spiegel der Orgelmacher und Organisten
Født1460[1]Rediger på Wikidata
Heidelberg
Død1525[2]Rediger på Wikidata
Heidelberg
BeskjeftigelseKomponist, organist, organ expert Rediger på Wikidata
NasjonalitetTyskland
PeriodeTysk renessanse
Musikalsk karriere
InstrumentOrgel
Arnolt Schlick på Commons

Arnolt Schlick (også Arnold; født før 1460 og formodentlig i Heidelberg; død etter 1521 formodentlig samme sted) var en tysk renessansekomponist, luttspiller, organist og orgelsakkyndig.

Schlick skrev den første avhandlingen om bygging, stemming og spill av orgler.

Liv

[rediger | rediger kilde]

Schlick var blind, men sannsynligvis ikke fra fødselen. Det første bevarte dokumentet som omhandler ham er vielsesattesten, sannsynligvis fra 1482, der han er oppført som hofforganist. I 1486 spilte han ved hoffet til Maximilian I av Det tysk-romerske rike i Frankfurt og fra ca. 1509 var han ansatt som organist ved det kurpfalsiske hoff i Heidelberg, der han ble livet ut. Schlick var den best betalte musikeren ved hoffet, med en lønn mer enn dobbelt så høy som den nest best betalte, så han må ha hatt en høy stjerne hos sin arbeidsgiver.

Det siste historiske sporet ett Schlick stammer fra 1521, da han sendte noen av sine komposisjoner til fyrstbispen av Trient, Bernhard von Cles (senere kardinal).

Virke

[rediger | rediger kilde]
Heidelberg i 1527.

I 1511 publiserte Schlick Spiegel der Orgelmacher und Organisten hvor han behandlet viktige aspekter ved orgelbygging, som orgelpipenes størrelse og form (mensur), pipemateriale, blåsebelger, plassering og stemming av orgler. Boka ble regnet som tapt inntil det ble funnet et eksemplar i 1860. Det ble også funnet et i 1952.

De komposisjonene som er bevart etter Slick, viser en stor musikalsk og formal originalitet, som et tistemmig orgelstykke og kanons med kontrapunkterende stemmer som setter inn på samme tid.

Schlicks luttstykker, stort sett arrangementer av populære sanger, er blant de første i sitt slag som ble publisert. Likevel er orgelmusikken av enda større historisk betydning: med en sofistikert cantus firmusteknikk, flere helt uavhengige melodilinjer (opp til fem stemmer – i ett tilfelle hele ti), pedalstemmer med en kompleksitet man ikke finner igjen før på 1600-tallet og en utstrakt bruk av imitasjon, foregriper orgelmusikken hans barokkmusikken med omtrent hundre år, noe som gjør Schlick til en av musikkhistoriens viktigste komponister av klaviaturmusikk.[3]

Schlick skrev noen messer som er tapt, pluss noen sanger.

Schlick var også en etterspurt orgelsakkyndig. Han inspiserte og godkjente blant annet orglene i Speyerdomen, Straßburger Münster og Stiftskirche Neustadt an der Weinstraße (1516)[4].

Betydning

[rediger | rediger kilde]

I likhet med sine bekjente, Paul Hofhaimer og Sebastian Virdung, regnes Arnolt Schlick til renessansemusikkens kolorister. Hans metode med å veve kontrapunktiske linjer rundt en cantus firmus som er avledet av en koralmelodi, peker framover mot utviklingen koralpreludiet som kulminerte med Johann Sebastian Bachs musikk mer enn to hundre år senere.

Istedenfor den middeltone tempereringen som var vanlig på Schlicks tid beskrev han i Spiegel der Orgelmacher und Organisten en praktisk orientert ulikesvevende temperering. 170 år senere utarbeidet Andreas Werckmeister en temperering lik den Schlick skisserte. Med slike skalaer kan man spille mer enn i noen få nært beslektede tonearter og det er en forutsetning for utviklingen av den europeiske musikktradisjonen vi kjenner.

Verk

[rediger | rediger kilde]
  • Spiegel der Orgelmacher und Organisten, allen Stiften und Kirchen, so Orgeln halten oder machen lassen, hochnützlich, Speyer 1511; Faksimile og en oversettelse til moderne tysk av Paul Smets, Mainz 1959; teksttro avtrykk Abdruck (med faksimile. Tittelblad) av W. Bethge junior: Arnolt Schlick's Spiegel der Orgelmacher und Organisten 1511, i: Monatshefte für Musik-Geschichte, 1869, s. 77-114 Bayerische Staatsbibliothek digital
  • Tabulaturen etlicher lobgesang vnd lidlein vff die orgeln vn lauten, Mainz 1512
  • 8 Verse über Gaude dei genitrix, 1 Bicinium Ascendo ad patrem meum und ein zehnstimmiges Ascendo ad patrem meum, Trient, Archivio di Stato, Sezione tedesca Nr. 105; Moderne utgave i Hommage à l'Empereur Charles-Quint, utgitt av M.S. Kastner, Barcelona 1954

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Autorités BnF, BNF-ID 14830973d, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Apel 1972, 91: «He emerges […] as one of the greatest masters who have left their imprint on the history of organ music […] a creativity that is inferior to Frescobaldi or Bach in quantity only.»
  4. ^ Douglas E. Bush und Richard Kassel: The Organ: An Encyclopedia, Taylor & Francis Group, New York, 2006, ISBN 978-0-415-94174-7, side 495; Innskanning av kilden

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Willi Apel: The History of Keyboard Music to 1700. Oversatt til engelsk av Hans Tischler. Indiana University Press. ISBN 0-253-21141-7, 1972. Opprinnelig publisert i Geschichte der Orgel- und Klaviermusik bis 1700 av Bärenreiter-Verlag, Kassel.
  • Stephen Mark Keyl: Arnolt Schlick and Instrumental Music circa 1500. Avhandling, Duke University, 1989.
  • Hans Joachim Marx: «Arnolt Schlick» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 vol. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
  • Gustave Reese: Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]