Auguste Montfort, alias Le Breton, opplevde tragedie tidlig i livet - faren var gått bort under første verdenskrig og moren ble deretter bare borte. Han levde dermed fra sine første år i oppdragelseshjem (beskrevet i Les Hauts Murs, Paris 1953) og til inn i førtiårsalderen i dunkle omgivelser (beskrevet i 2 sous d’amour, Paris 1986).
Han ble stadig sendt til forbedringsanstalter. Da han bodde i Paris ble han kjent med deler av byen som hadde dårlig rykte, mede barer og spillebuler. Han tilbragte også tid med gjenger i Montmartre, og ble kjent med den kriminelle verden - uten selv å bli personlig innblandet i noe kriminelt..[7]
Under Vichy-regimet ble han involvert i illegalt motstandsarbeid, og fikk etter annen verdenskrig to utmerkelser for sin innsats. Enoen få år etter giftet haqn seg. Han bestemte seg da for å skrive; dersom han fikk barn skulle han skrive barnebøker, og han ville skrive om sin egen oppvekst.
Med dette som erfaringsbakgrunn forfattet han en rekke kriminalromaner av typen Roman noir. Noen er blitt til filmer, for eksempel Du rififi chez les hommes (Paris 1954, Collection Série Noire) og Le rouge est mis (Paris 1954).
Et særtrekk ved hans språkstil var en viss anvendelse av parisisk argot-vokabular (parisisk forbryterslang). Han utgav i den forbindelse en ordbok, som utkom i flere opplag frem til 1986. Tittelen (med ordspill) var opprinnelig Langue verte et noirs desseins (Paris 1960, 1968), så L’argot chez les vrais de vrais (Paris 1975, 1976) og til slutt Argotez, argotez, il en restera toujours quelque chose [henspilling på «Calomniez, calomniez, il en restera toujours quelque chose»], Paris 1986.
Siden er rett nok dette talemålet blitt foreldet, men samtidig er det av historisk leksikal interesse.
Langue verte et noirs desseins, Presses de la Cité, 1960 ; réédition sous le titre L'Argot chez les vrais de vrai, Presses de la Cité, 1975 (illustré par Piem)
Aventures sous les tropiques, Éditions Pygmalion, coll. Univers insolite, 1977
Argotez, argotez, il en restera toujours quelque chose, Carrère, 1987 (illustré par Piem)