| Ayn Rand: The Russian Radical | |||
|---|---|---|---|
| Forfatter(e) | Chris Matthew Sciabarra | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Sjanger | Filosofisk biografi | ||
| Utgitt | 1995 | ||
| Forlag | Pennsylvania State University Press | ||
| Sider | 477 | ||
| OCLC | 31133644 | ||
| ISBN 978-0-271-01440-1 | |||
Ayn Rand: The Russian Radical er en bok av Chris Matthew Sciabarra, utgitt i 1995, som utforsker røttene til den russisk-amerikanske romanforfatteren og filosofen Ayn Rand. Boken er det andre bindet i Sciabarras trilogi om dialektikk og libertarianisme og inneholder 477 sider fordelt på 13 kapitler i tre deler. The Russian Radical fikk blandet kritikk av anmeldere.
Sciabarra var allerede som ung student godt kjent med Ayn Rand og hennes ideologi, men begynte først å studere hennes tenkning for alvor da han jobbet med sin doktorgrad ved New York University. I 1984 begynte han sitt «systematiske studie av de dialektiske aspektene ved Rands filosofi», hvilket endte med at han skrev boken.[1] Etter Sovjetunionens kollaps ble mange arkiver tilgjengeliggjort, og her fant Sciabarra dokumenter fra Rands skolegang. Han fant blant annet ut at hennes egentlige navn var Alissa Zinovievna Rosenbaum. Han kom også i kontakt med historikerne Boris og Andrew Lossky (sønner av Nikolaj Lossky) som Rand hevdet å ha gått på skole med.[2]
Sciabarra hadde vanskeligheter med å skaffe seg en utgiver. Han beskrev senere i en artikkel i The Free Radical hvordan mange akademiske forlag satte pris på hans grundige etterforskning, men var uinteresserte i å gi ut en bok om Rand, og hvordan kommersielle forlag på den andre siden var ivrige på å få gitt ut en bok om Rand, men ble overveldet av det vitenskapelige innholdet i boken.[3] Boken ble til slutt gitt ut av Pennsylvania State University Press i august 1995. Den var det andre bindet i en treboksserie han kalte «Dialectics and Liberty», som han fullførte mens han jobbet med sin avhandling. Grunnet forsinkelser ved forlaget kom forløperen, Marx, Hayek, and Utopia, ut den samme uken i august.[4]
I bokens prolog beskriver Sciabarra kort de vanskelighetene som møter en hver Rand-forsker, for så å gi et raskt overblikk over dialektikk. Del en, «The Process of Becoming» («Tilblivelsesprosessen») utforsker Rands intellektuelle utvikling ut fra hennes russiske bakgrunn, noe Sciabarra var den første som gjorde.[5] Kapittel 1 beskriver de ulike strømningene i russisk filosofi under Rands oppvekst, blant dem synspunktene til de slavofile, til Vladimir Solovjov, til de ulike litterære figurene i sølv-alderen i russisk filosofi og til de russiske marxistene. Kapittel 2 fokuserer på den russiske filosofen Nikolay Lossky og innflytelsen han hadde på Rand. Sciabarra skriver: «[Nikolaj Lossky] viste tegn til en russisk forkjærliget for å sammenfatte motsetninger og for å løse de samme motsetningene. Han avviste den dualistiske besettelsen med dikotomier om rasjonalisme eller empirisme, idealisme eller materialisme, kunnskap eller eksistens. Disse alternativene var for ham delvise og ufullstendige. Som mange andre tenkere innenfor russisk filosofi klarte Lossky imidlertid å få optimal integrasjon gjennom et mystisk absolutt.»[6] Ifølge Sciabarra ville Rand i likhet med Lossky også avvise alle disse dikotomiene, men ville ikke være enig i Losskys gudstro. I kapittel 3 fortelles det om Rands utdannelse ved Stoiunin-gymnaset, et gymnas i Crimea, og ved Statsuniversitetet i Sankt Petersburg, hvor hun tok hovedfag i historie. Kapittel 4 kartlegger hennes modning som tenker efter at hun dro til USA i 1926, hvor det ble spurt om hun var i en «Nietzscheiansk fase» da hun skrev sin første roman, We the Living.[5]
I del to, «The Revolt against Dualism» («oppstanden mot dualisme») presenterer Sciabarra Rands modne filosofiske system, hvor han legger vekt på de dialektiske aspektene. Kapittel 5 behandler objektivistisk metafysikk, blant annet Rands empatiske opposisjon til Immanuel Kants ideer. Sciabarra skriver at Lossky var «sjefen over alle oversettere av Kants verker til russisk. Også han hadde kritisert Kants argument om at sanne vesen (ting-i-seg-selv) overskrider bevissthet og forblir alltid ukjent. »[7] Kapittel 6 kartlegger objektivistisk erkjennelsesteori, så vel som Rands synspunkter om oppfatning, konsepter og fri vilje. Sciabarra knytter Rands vektlegging av kontekst i konseptdannelse til viktigheten av interne relasjoner i dialektisk tenkning. I kapittel 7 behandler Sciabarra Rands oppfatning av forholdene mellom fornuft og følelser, hvor han vier oppmerksomhet til de psykologiske teoriene som hun utviklet sammen med Nathaniel Branden.[5] Kapittel 8 samler Rands teorier om naturen og meningen med kunst. I kapittel 9 finnes det en lengre undersøkelse av Rands etiske teori, hvor det blir fokusert på hennes omarbeiding av egoisme, hennes kritikk av altruisme og forholdet mellom oppfatningen av moral og Aristoteles’ eudaimonisme. I kapittel 10 fullfører Sciabarra undersøkelsen om Rands politiske filosofi, som han identifiserer som en form for libertarianisme. Sciabarra diskuterer de gjensidige forholdene mellom fornuft og frihet, og mellom tro og mak. Han diskuterer også Rands forsvar for individets rettigheter og hennes karakteristiske «ikke-dualistiske oppfatning av staten, en oppfatning som hverken er anarkistisk eller etatistisk i dets orientering.»[8]
Del tre av Sciabarras bok behandler anvendelsen av Rands ideer til politiske, sosiale og historiske spørsmål. I kapittel 11 skjematiserer Sciabarra Rands analyse av maktrelasjoner, hvori nivå 3 (økonomiske og politiske funksjoner), nivå 2 (lingvistiske og ideologiske funksjoner) og nivå 1 (individuelle psyko-epistemologiske og etiske funksjoner) henger sammen. Han forbinder Rands innsikt om at «et bånd er kun et tau med løkker i begge ender» (Kildens utspring) og hennes oppfatning av «reaksjonen til offeret» (De som beveger verden) med Hegels analyse av gjensidig avhengighet mellom trelleier og slave.[5] I kapittel 12, titulert «The Predatory State», forteller Sciabarra om Rands oppfatning av dynamikken i blandingsøkonomien, hennes analyser av rasisme og stammekultur samt hennes avvisning av både politisk konservatisme og liberalisme. Kapittel 13 omhandler Rands historiefilosofi, som avviser marxistisk materialisme til fordel for synet om at «et samfunns historie er den logiske utfoldelsen av de filosofiske premissene det har internalsert.».[9] Han konkluderer med hennes visjon om fremveksten av de nye intellektuelle, som «erobrer dualismen og gjenforener de bortkomne sønnene av kapitalismen: den intellektuelle og forretningsmannen.[10]
I en anmeldelse av boken i The Freeman skrev David Brown: «Til min store overraskelse har forfatteren av Ayn Rand: The Russian Radical – en omfattende studie av Rands tenkning og dens opphav i russisk kultur – overbevist meg om at noe kalt «dialektikk» er viktig i Ayn Rands tilnærming til filosofien, og avgjørende for objektivismens suksess. Russian Radical er et nytt blikk på Ayn Rand, en fullt utviklet «hermeneutikk» ved konturene, utviklingen og tolkningen av hennes tenkning.»[11] Lester H. Hunt skrev i en lengre artikkel i Liberty tidsskrift at han var imponert over Sciabarras grundige etterforskning, hans skeptiske tolkning av Rands filosofiske idealer, samt hans avkreftning av myter og anekdotiske forklaringer. Han mente at boken var «en utmerket syntese av objektivistisk litteratur, både av Rands egne bøker og hennes etterfølgeres. Sciabarras mestring av så store mengder med materiale er ganske utrolig. Han klarer også å bryte nye veier på flere områder.» Hunt var imidlertid uenig med Sciabarras bagatellisering av Nietzsches innflytelse på Rand.[12]
I Rand-biografien Goddess of the Market (2009) skriver Jennifer Burns: «Den første forfatteren som integrerte Rands liv og tenkning var Chris Sciabarra […]. Selv om den ble skrevet uten tilgang til Rands personlige papirer, brukte Sciabarra originalforskning og kastet lys på ukjent informasjon om Rands pedagogiske bakgrunn.»[13] Thomas Gramstad anmeldte boken for Nyliberalen i en artikkel kalt «Ayn Rand: en dialektiker?». Han mente at boken var et «radikalt og nyskapende verk» som var både «oppsiktsvekkende og original». Han mente imidlertid at en del av de mulighetene og ideene som Sciabarra åpnet opp for var «spekulative og ville kanskje vise seg å føre vill».[5]
James G. Lennox gav boken en blandet kritikk i IOS Journal, hvor han skrev at «[b]okens forfatter har leksikalsk kjennskap til Ayn Rand og andre objektivisters tekster […] Han er den første av hennes biografer som har utforsket det intellektuelle miljøet i Rands tidlige, formende år, og gir leseren en dypere verdsettelse for hennes tilfeldige spydige kommentarer om russisk kultur slik hun oppfattet den.» Lennox stilte imidlertid spørsmål ved om hvorvidt Ayn Rand overhodet gikk på Losskijs filosofikurs. Han uttrykte også skepsis til å tolke Rands metode om å utfordre dikotomier som dialektisk.[14]
The Russian Radical fikk en kjølig anmeldelse av John Ridpath, direktør ved Ayn Rand Institute. Ridpath hevdet at The Russian Radical orienterte seg efter postmodernistiske og destruksjonistiske verdier, og at den var et av de «verdiløse produktene» av det daværende akademia. Han mente i tillegg at den totalt sett var «absurd i sin tese, destruktiv i sin mening og lammende i sitt innhold.»[15]