Azim ud-Din I

Azim ud-Din I
Embete		Sultan of Sulu
Far		Badar ud-Din I
Nasjonalitet		Sultanatet Sulu

Muhammad Azim ud-Din I eller Alimudín (arabisk: مُحَمَّدعلیم الدین, jawi:محمدعلیم الدیند, også Muhammad Alimuddin; kristent navn: Don Fernando de Alimuddin, død 1778) var sultan av Sulu fra 1735 til 1748 og igjen fra 1764 til sin abdikasjon i 1773. Han konverterte til katolisismen under navnet Fernando, men da han etter en tid vendte tilbake fra Manila til Sulu gikk han tilbake til islam og døde som muslim.

Liv og virke

Bakgrunn

I sine yngste år ble han undervist av sin far, Maulana Diaafar Sadicsa (Badar ud-Din I), og han ble så sendt for å fullføre utdannelsen i Batavia i Nederlandsk Ostindia.^{[trenger referanse]}

Jesuittisk misjonsstasjon, beskyttet av palisader.

Han kom senere i kontakt med jesuittene, som hadde etablert en misjonsstasjon i Zamboanga tett ved Sulu-sultanatets områder i nord, og der fikk han ytterligere tidlige kristne impulser.^[1]

Sultan 1735-1748

I 1732 abdiserte hans far, og idet fetteren Nasar ud-Din (Nasauddin) gav avkall på tronfølgen, ble Azim sultan i 1735.^[2]

I januar 1737 inngikk datuene Mohammad Ismael og Yafar i Manila på sultanens vegne en traktat med den spanske generalguvernør for de filippinske øyer, Fernando Valdés y Tamón som etablerte varig fred mellom de to makter, en pakt om felles front og gjensidig assistanse mot angrep fra ytre fiender, fri handel, løslatelse av fanger, og tilbakelevering av kultbilder og kultobjekter.

Stridigheter 1747-1764

Den 12. juli 1744 anmodet kong Filip V av Spania og å få sende misjonærer fra jesuittordenen til Sulu-sultanatet for å forkynne kristendommen. Sultanet gikk med på dette, men dette skapte stor strid. Sultan Azim ud-Dins egen bror, Bantilan, dannet et parti som tok til orde for både utvisning av misjonærene og sultanens avsettelse, og borgerkrig brøt ut.^{[trenger referanse]}

Bantilan gikk løs på sultanen med et spyd som rammet ham i låret. Det ble en tid med hyppige opptøyer og angrep på misjonærer. Sultanen flyktet med sin familie og følge til Zamboanga, og der søkte han om spansk vern.^[3] Bantilan overtok all makt i sultanatet; han utviste ikke jesuittene meg gav dem heller ikke sjansen til å oppfylle sine misjonsforehavender.

Den 2. januar 1749 ankom den avsatte sultan Cavite rett ved Manila.

Dåp, velvilje - og unåde

I Manila gav den spanske generalguvernøren (1745-1750), Juan de Arechederra, biskop av Nueva Segovia, ham en verdig mottakelse som en høytstående fyrste.^{[trenger referanse]} Alimuddín uttrykte overfor Arechederra sitt ønske om å bli instruert i kristen tro. Etter en eksaminering foretatt av to jesuitter ble han anbefalt som vel beredt.^[4]

Han ble døpt 28. april 1750 i Paniqui (i dagens Pangasinan), det daværende bispesete for bispedømmet i Nueva Segovia, og ble kåret til konge av Jolo, med navnet Ferdinand (spansk: Fernando 1.° de Sulú)^[5], til ære for Ferdinand VI av Spania, som godtok ham som sin vasall. Hans barn ble undervist i spansk og gitt en katolsk utdannelse.

Det bestod noe tvil om oppriktigheten bak hans omvendelse, og hos Barrantes er det ikke med ett ord nevnt noe om hans beveggrunner for å bli kristen.^{[trenger referanse]} Det ble imidlertid lagt merke til at da han deltok i messen verken knelte eller tilba det allerhelligste sakrament.^{[trenger referanse]}

Den nye spanske guvernøren, markgreven av Brindisi og Ovando, tilsa Fernando I spansk assistanse slik at han kunne gjenovinne tronen og straffe Bantilan og hans pirater.^{[trenger referanse]} Før han forlot Manila i 1751 for å gjenerobre sin trone i Jolo, skrev Ferdinand I et brev på arabisk adressert til Muhammad Khair ud-Din Amir ud-Din Itamza, sultanen av Maguindanao, på vegne av generalguvernøren. Oversettelsen av dette brevet ble grunnlag for en anklage om forræderi, og Ferdsinab/Asimuddin ble arrestert og kastet i fengsel.^{[trenger referanse]} Ferdinand I ble sittende fengslet i Manila i ti år, til 1762, helt til byen ble okkupert av britene under syvårskrigen.

Sultan igjen, 1764-1773

Britene ikke bare løslot Asimuddin; de behandlet ham også som rettmessig hersker over Sulu. Som følge av Paristraktaten (1763) måtte britene trekke seg ut av Manila, og i begynnelsen av april 1764 ble Asimuddin utvist derfra av Simon de Anda y Salazar. I mens hadde Bantilan dødd og fått en etterfølger, Azim ud-Din II; han ble så tvunget bort fra tronen, og slik ble Azim ud-Din I (Fernando I) igjen innsatt på sultanatets trone i Jolo. Han ble vel mottatt av sitt folk og gikk tilbake til islam, og forble muslim til sin død.^[5][6] I november 1773 abdiserte han til fordel for sin sønn, Israil.

Ettermæle

Azim ud-Din I / Fernando I var en av sultanatet Sulus mest elskede herskere.^{[trenger referanse]} Han ble betraktet som en fredens mann og som en reformator.^{[trenger referanse]} Han undertegnet fredsavtalen av 1737, myntet egne penger, organiserte en hær og prøvde å etablere en flåte. Han gjennomgikk sultanatets lovverk og hele dets rettssystem, og initierte oversettelsen av deler av Koranen og flere juridiske og religiøse tekster på det lokale språket tausug, og begynte utarbeidelsen av en ordliste over islamske termer som et skritt for å muliggjøre arabisk til det offisielle embedsspråk i sultanatet.^{[trenger referanse]}

Jesuitthistorikeren pater Horacio de la Costa forfattet en fremstilling av Alimuddins liv som ble publisert i et par akademiske tidsskrifter i 1965. I 2002 ble pater de la Costas skrifter kompilert av Roberto M. Materno.

Litteratur

• Horacio De la Costa: Muhammad Alimuddin I, Sultan of Sulu, 1735-1773.^[7]
• Vicente Barrantes: Guerras piráticas de Filipinas: contra mindanaos y joloanos, Madrid, 1878 (Imp. de Manuel G. Hernandez). Reimpreso en 2004,
• Larousse, William; Pontificia Università gregoriana. Centre "Cultures and Religions." (2001). A local Church living for dialogue: Muslim-Christian relations in Mindanao-Sulu, Philippines : 1965–2000. Gregorian&Biblical BookShop. .

Referanser

1. «...Por su vecindad á Zamboanga, había tenido muchas conferencias con los jesuítas, insinuándose en su ánimo con tales demostraciones de afecto y confianza, que llegó á prometerles que les entregaría á su hijo y heredero Alimudin, para que instruido en los misterios de nuestra santa fe, y en las costumbres españolas, pudiese en Manila recibir el bautismo de manos del señor arzobispo de esta metrópoli. Entretanto que así lísongeaba á los jesuítas, disponía una armada, aliado secretamente con malanaos y mindanaos, para arruinar estas islas, comenzando por Zamboanga...» Vicente Barrantes: kap. II, s. 18
2. The Sultan who became Christian, inquirer.net
3. «...Poco después llegó á Zamboanga la falsa noticia de haber elegido los joloanos por rey á Bantilán, echando del trono á Mahamad Alimudin, quien habiéndose apoderado de las campanas y alhajas, que para iglesia y casa hablan llevado los misioneros, había salido de aquella corte con honores reales, despidiéndole en la playa su hermano Bantilán y los Datos, entre salvas de artillería. Componían su comitiva diez y siete embarcaciones armadas con toda clase de bocas de fuego, numerosa guardia y gran número de concubinas. Hizo en Basilán ademan de quererse fortificar contra los insultos de los joloanos, restableció (y en parte á nuestra costa) la antigua fuerza de aquella isla, y de allí pasó á Zamboanga, aumentándose día por día su cortejo hasta más de 200 hombres, lo que causó recelo, máxime habiendo llegado el sultán casi á media noche á pedir que le dejasen entrar en la fortaleza...», Vicente Barrantes: kap. II, s. 21
4. Irving, D. R. M.: Colonial counterpoint: music in early modern Manila, 2010.
5. ^ Larousse & Pontificia Università gregoriana. Centre "Cultures and Religions." 2001, s. 77
6. https://www.scribd.com/doc/37427660/Azim-Ud-Din-The-Apogee-of-the-Muslim-Wars
7. Horacio De la Costa: Muhammad Alimuddin I, Sultan of Sulu, 1735-1773 på Foofle books

Autoritetsdata