Badinerie (også badinage; fransk for «spøk») er et dansbart karakterstykke – og ikke i egentlig forstand en dans – i suiter fra 1700-tallet.
Badinerier er på binær form og går i en livlig totakt, mye likt en hurtig gavotte.
Det langt mest kjente eksempelet på en badinerie er sluttsatsen i 2. orkestersuite i h-moll (BWV 1067) av Johann Sebastian Bach, men også Christoph Graupner og Georg Philipp Telemann brukte formen i franske ouverturer, også de i hurtige tempi og i 2/4 eller alla breve. Mange badinerier begynner med opptakt, men det finnes unntak, f.eks brukte ikke Graupner opptakt.
Mens betegnelsen «badinerie» ikke er mye brukt, er det italienske motstykket «scherzo» langt mer vanlig.[1]