Barfotleger (kinesisk: 赤脚医生, pinyin: Chijiao yisheng) var kinesiske bønder eller studenter sendt ut til landsbygden som hadde fått en viss medisinsk utdannelse (som kunne variere fra noen uker til et drøyt år) for å arbeide på landsbygden der det ikke var noen regulært utdannede leger. De ble utstyrt med som regel heller sparsommelige forråd av både vestlig og kinesisk medisin.
Systemet med barfotleger, som ble institusjonalisert på midten av 1960-tallet, opphørte i begynnelsen av 1980-tallet i samband med at folkekommunene ble avviklet. I samband med avviklingen ble barfotlegene tilbudt å ta en eksamen som, dersom de bestod den, gav dem retten til å praktisere som landsbyleger.
Da den engelske kirurgen Joshua S. Horn arbeidet i Kina på 1960-tallet ga han følgende beskrivelse av barfotlegenes grunnutdannelse:
«De første to ukene studerte de anatomi og fysiologi, dissekerte griser og gikk på forelesninger der det ble demonstrert modeller og lysbilder. Etter dette innføringskurset ble de undervist i grunnprinsippene innen bakteriologi og patologi om morgenen, og i klinisk medisin og hygiene om ettermiddagen. De lærte å påvise mikrober i forurenset vann og egg av innvollsorm i ekskrementer. De lærte å sikre drikkevannet, å behandle latriner, å sterilisere kanyler og sprøyter og sette injeksjoner. De lærte hvordan smittsomme sykdommer spres og hvordan de skal diagnostiseres. De fulgte sine lærere på visittene, lærte å bruke stetoskopet, å ta opp en sykehistorie, å diagnostisere vanlige sykdommer og å oppdage tegn på alvorlig sykdom. De undersøkte pasienter som kom til klinikken og diskuterte sine funn med den legen som hadde vakt. De konsentrerte seg om noen få sykdommer som var vanlige i de traktene og om bruken og doseringen av omkring førti medikamenter. De lærte seg femti akupunkturpunkter og de symptomkompleksene disse kontrollerte, og de trente i å bruke akupunkturmetoden. Hver student ble utstyrt med en godt illustrert bok som var skrevet for barfotleger».[1]