Bildeetterretning (IMINT) (engelsk: IMagery INTelligence) eller Fotografietterretning er en etterretningsdisiplin som baserer seg på innsamling og analyse av ibilder via kunstig satellitt eller flyfotografering.[1] [2] [3]
Det har blitt skutt opp flere hundre rekognoseringssatellitter som tar bilder egnet for bildeetterretning. Noen av dem tjener også sivile formål, som å skaffe tilveie kartografisk underlagsmateriale. Andre er holdt strengt hemmelige, og er gjerne satt til å overvåke spesielle områder av militær interesse.
Den fremste oppgaven til de såkalte spionsatellittene er å overvåke aktivitet på bakken. Oppløsningen og klarheten i bildene har blitt meget god, og man kan skille ut og identifisere små gjenstander. I tillegg brukes det varmefølsomt utstyr, som kan kartlegge menneskelig aktivitet, kjøretøyer, industri og kraftverk, og avlinger. Det er ofte mulig å skille ut forskjellige typer avlinger ut fra varmen de avgir, noe som er brukt blant annet til å kartlegge dyrking av planter for produksjon av narkotika. Bildene fra satellittene kan også brukes til å lage tredimensjonale kart, som er gode redskaper i planlegging av militære aksjoner, og i styringssystemer for raketter.
Utbredelsen av gode sivile satellittkameraer har ført til at land som ikke selv har spionsatellitter har kunnet skaffe bildemateriale som er egnet til bildeetterretning.
Flere land, i det minste USA og Russland, og muligens også Folkerepublikken Kina og andre, har utviklet våpensystemer som kan ødelegge andre nasjoners satellitter. I krigstid vil det å kunne «blinde» fienden være avgjørende for å kunne foreta f.eks. troppeforflytninger uten å bli oppdaget.
Fotografering fra luften har en betydelig lenger historie. Allerede i den amerikanske borgerkrig brukte man varmluftsballonger som plattformer for overvåking. Dengang var fotografier av slik kvalitet at man sjelden kunne bruke dem i etterretningsøyemed. Under første verdenskrig var det tilgjengelige utstyret bedre, og spesielt under den statiske krigføringen på vestfronten var det praktisk å kunne ta bilder som kunne analyseres i ro og mak bak fronten, slik at man kunne identifisere fiendtlige stillinger. I tillegg til ballonger som ble kontrollert ved hjelp av vinsjer, brukte man også luftskip og fly til fotografering.
Under andre verdenskrig ble flyfotografering mer utbredt innen etterretningsvirksomhet. Man brukte både fotografier og film, og mange jager- og bombefly ble utstyrt med kameraer slik at man kunne se effekten av dem etter utført oppdrag og eventuelt justere framgangsmåten.
Under den kalde krigen begynte man å utvikle spionfly, som i tillegg til fototustyr også hadde annet utstyr for å samle etterretningsmateriale. Det første flyet av denne typen, Lockheed U-2, er fortsatt i bruk. Fordelen med slike fly framfor satellitter er at det ofte er raskere å sende dem inn over riktig område og man kan få bilder fra flere vinkler, ettersom de ikke er bundet til en bane. De kan også få meget detaljerte bilder, ettersom avstanden er betraktelig mindre enn fra en satellitt. Problemet er at de er langt lettere å skyte ned enn en satellitt.
For å gjøre spionfly vanskeligere å skyte ned, og for å spare mannskaper i de tilfeller de blir skutt ned, er det utviklet ubemannede spionfly, ofte kalt droner. Disse er små og raske, med lav varmeutvikling, noe som gjør det mye vanskeligere å skyte dem ned enn et vanlig fly. Mens det ofte er for stor risiko forbundet med bemannet flyovervåking mens en militær aksjon pågår, kan dronene brukes også da. Bildene sendes trådløst, slik at kommandanten kan få overblikk i realtid. Selv om styringssystemene er kostbare, er de allikevel også billigere enn et fly, selv når man ser bort fra den menneskelige kostnaden ved å miste et fly. Droner er oftest utstyrt med selvødeleggelsesmekanismer, for å hindre at styringsmekanismen faller i fiendtlige hender dersom de blir skutt ned eller styrter.