Björn Afzelius | |||
---|---|---|---|
Født | Björn Svante Afzelius 27. jan. 1947[1][2] Huskvarna | ||
Død | 16. feb. 1999[1][2] (52 år) Göteborg | ||
Beskjeftigelse | Komponist, låtskriver, sanger | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Gravlagt | Västra kyrkogården, Göteborg (1999–)[3][4] | ||
Medlem av | Hoola Bandoola Band (–1976) Björn Afzelius band | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Rock, popmusikk | ||
Instrument | Gitar | ||
Aktive år | 1970–1999 | ||
Nettsted | https://bjornafzelius.com | ||
IMDb | IMDb | ||
Björn Svante Afzelius (1947–1999)[5] var en svensk sanger, musiker, tekstforfatter og komponist. Han var med i Hoola Bandoola Band, men gikk over til en meget framgangsrik solokarriere. Totalt har han i Sverige og i de andre nordiske landene solgt rundt 2,5 millioner album.[6] I 2014 kom filmen Tusen bitar, som er en dokumentarfilm om Afzelius.[7]
Afzelius ble født den 27. januar 1947 i Huskvarna. Hans far var ingeniør og moren var hjemmeværende. Han hadde en yngre bror, Bengt (født 1952), som ble musikklærer. I 1954 flyttet familien til Hökarängen i Stockholm og i 1961 til Skåne, først til Landskrona og i 1963 til Malmö.[8]
Morens familie var svært musikalske, og han kom tidlig i kontakt med musikk, på den tiden gikk det mest i 1950-tallslagere og Evert Taube. Som så mange av sin generasjon ble han grepet av rock and roll-musikken da denne kom, og han hørte særlig på Elvis Presley og Little Richard. Elvis ble hans første og eneste musikalske idol. Björn Afzelius hevdet selv i biografiske tekster at Elvis Presley fikk ham til å begynne å synge, The Beatles til å spille gitar og Bob Dylan til å bry seg om tekstene i rockemusikken, og Mikael Wiehe til å skrive egne sanger.[9]
Da popmusikken kom i 1960-årene lærte han seg å spille gitar. Utover i 1960-årene spilte han i ulike band i Malmö, men sluttet i 1968 da han skulle påbegynne språkstudier ved Lunds universitet.
I 1976 flyttet Afzelius til Göteborg, hvor han bodde fram til sin død. I tillegg til boligen i Göteborg hadde han også et hjem nummer to i Castelvecchio di Rocca Barbena i den italienske regionen Liguria, hvor han skrev mange av sine sanger.[10]
Utdypende artikkel: Hoola Bandoola Band
I 1970 traff han Mikael Wiehe. De dannet Hoola Bandoola Band som et hobbyband, men året etter fikk gruppen tilbud om å være med i et radioprogram, og en uke senere hadde de fått to tilbud om platekontrakt. Gruppen spilte inn albumet Garanterad Individuell som kom ut i 1971. Debutplaten fikk gode kritikker og en viss oppmerksomhet, og gruppens neste album Vem kan man lita på? ble gruppens store kommersielle gjennombrudd.
Utover i 1970-årene ble bandets popularitet i Sverige stadig større. Afzelius' tekster var ofte samfunnskritiske, og både Afzelius og Wiehe hadde et stort politisk engasjement og spilte ofte på støttearrangementer og veldedighetskonserter.
Under valgkampen til riksdagen i 1985 mellom statsministerkandidatene sosialdemokraten Olof Palme og Ulf Adelsohn fra Moderaterna sang Björn Afzelius sangen «Svarta gänget», der han gikk hardt til angrep på Moderaterna. Ulf Adelsohn uttalte senere at valgkampen i 1985 var hatsk, og han mintes Afzelius som en ekstrem person som ikke alltid valgte sine ord med omhu.[11]
I 1974 utgav han sin første soloplate, (Vem är det som är rädd?), men han ble værende i Hoola Bandoola Band til 1976, da han innledet en solokarriere med platen För Kung och Fosterland. I 1997 fikk han vite at han hadde fått kreft, og helt til det siste arbeidet han med avskjedsalbumet Elsinore, men døde før de to siste sangene var ferdig produserte.
I 1993 ga han ut romanen En gång i Havanna, som er et personlig oppgjør med det politiske systemet på Cuba. Som gammel Cuba-venn, mente Afzelius at Cuba hadde utviklet seg til et stalinistisk diktatur. Etter at boken ble gitt ut kunne han ikke lenger reise til Cuba.[8]
Afzelius var supporter av fotballaget Örgryte IS. Han skrev blant annet avsnittet Att hålla på ÖIS är en fråga om livsfilosofi i boken Från A till ÖIS som kom ut i 1987. Der beskriver han hvordan faren tok ham med på hans første Öis-kamp i Stockholm våren 1959, da Örgryte spilte uavgjort 2–2 mot Djurgården.[12] Ingemar Johanssons erobring av VM-tittelen sommeren 1959 skal ha vekket en stor interesse for boksing hos Afzelius. Hans store idrettsinteresse manifesterte seg også i en inngående kjennskap til idrettstabeller.[8]