Gerard C. Bond ved Columbia UniversitysLamont-Doherty Earth Observatory var den første som beskrev disse klimaendringene i vitenskapelig litteratur. Bond baserte seg på undersøkelser av petrologiskedrivismarkører i Nord-Atlanteren,[1][2] dvs. studier av variasjoner i sammensetningen av masse som er blitt fraktet med isfjell og avsatt på havbunnen når isen smeltet.
Bond-hendelsene kan være en interglasial pendant til Dansgaard-Oeschger-hendelsene som opptrådte under siste istid,[3] men mens istidshendelsene bekreftes av iskjernestudier og er en etablert teori, er det mindre sikkert at disse syklusene fortsetter inn i holocen. Bond et al. (1997) argumenterer for holocene klimasvingninger med en periode nær 1 470 ± 500 år i det nordatlantiske området. Deres syn er at de fleste, kanskje alle, Dansgaard-Oeschger-hendelsene skjedde med en 1 500-års rytme og at også senere hendelser som eksempelvis den lille istid og starten på yngre dryas hører til disse svingningene.
De Nordatlantiske isfjell-bårne hendelsene (ice-rafting events) korrelerer med de fleste svake asiatiskemonsunhendelsene de siste 9 000 årene[4][5] samtidig som de korrelerer med de fleste ørkenspredningsperiodene i Midtøsten de siste 55 000 årene (både Heinrich- og Bond-hendelser).[6][7] Det er også klare indikasjoner på at vegetasjonen i Nord-Amerika har variert med en periode på ≈1 500 år.[8]
1 500-syklusene viser ikke-lineære egenskaper og stokastisk resonans, det vil si at selv om noen av enkelttilfellene i mønsteret er betydelige klimatiske hendelser, kan andre være lite markerte.[9]
Årsaker og avgjørende faktorer for 1 500-syklusene blir for tiden undersøkt; forskerne konsentrerer oppmerksomheten om variasjoner i solkonstanten og om større endringer i den atmosfæriske sirkulasjonen.[9] Bond-hendelsen kan også korrelere med månens 1 800 års tidevannsyklus.[10]
^Bond, G.; Showers, W.; Elliot, M.; Evans, M.; Lotti, R.; Hajdas, I.; Bonani, G.; Johnson, S. (1999). «The North Atlantic’s 1–2 kyr climate rhythm: relation to Heinrich Events, Dansgaard/Oeschger cycle and the Little Ice Age». I Clark, P.; Webb, R.; Keigwin, L. Mechanisms of Global Climate Change at Millennial Time Scales. Geophysical Monograph Series. 112. Washington, DC: American Geophysical Union. s. 35–58. ISBN087590095X.
^Gupta, Anil K. (2003). «Abrupt changes in the Asian southwest monsoon during the Holocene and their links to the North Atlantic Ocean». Nature. 421 (6921): 354–357. PMID12540924. doi:10.1038/nature01340.
^abZhao, Keliang; m.fl. (2012). «Climatic variations over the last 4000 cal yr BP in the western margin of the Tarim Basin, Xinjiang, reconstructed from pollen data». Palaeogeography, Palaeoclimatology, Palaeoecology. 321–322: 16–23. doi:10.1016/j.palaeo.2012.01.012.CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
^Weis, Barry (1982). «The decline of Late Bronze Age civilization as a possible response to climatic change». Climate Change. 4 (2): 173–198. doi:10.1007/BF00140587.
^Kaniewski, D.; m.fl. (2008). «Middle East coastal ecosystem response to middle-to-late Holocene abrupt climate changes». PNAS. 105 (37): 13941–13946. Bibcode:2008PNAS..10513941K. doi:10.1073/pnas.0803533105.CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
^Kaniewski, D.; m.fl. (2010). «Late second–early first millennium BC abrupt climate changes in coastal Syria and their possible significance for the history of the Eastern Mediterranean». Quaternary Research. 74 (2): 207–215. Bibcode:2010QuRes..74..207K. doi:10.1016/j.yqres.2010.07.010.CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
^Stanley, Jean-Daniel; m.fl. (2003). «Nile flow failure at the end of the Old Kingdom, Egypt: Strontium isotopic and petrologic evidence». Geoarchaeology. 18 (3): 395–402. doi:10.1002/gea.10065.CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
^Dahl, Svein Olaf (2002). «Timing, equilibrium-line altitudes and climatic implications of two early-Holocene glacier readvances during the Erdalen Event at Jostedalsbreen, western Norway». The Holocene. 12 (1): 17–25. doi:10.1191/0959683602hl516rp.