Borrehaugene Borreparken Borre nasjonalpark | |||
---|---|---|---|
Grunnlagt | 1932 | ||
Areal | 0,182 km² | ||
Borrehaugene 59°22′56″N 10°28′16″Ø | |||
Borrehaugene, også kalt Borreparken og Borre nasjonalpark, er et parkanlegg på Borre (Kirkebakken) i Horten kommune i Vestfold og Telemark fylke med en samling gravhauger fra yngre jernalder fra omkring år 600 til år 900 evt.[1][2] Området ligger ved Oslofjorden midt mellom Horten by og Åsgårdstrand, nedenfor Borre kirke fra 1100-tallet og kunnskapssenteret Midgard vikingsenter. Nasjonalparken ble offisielt åpnet av kong Haakon VII 19. juni 1932.[3]
Bare én av storhaugene på det arkeologiske gravfeltet er fullstendig utgravd, den tidligere Skipshaugen utenfor parkmuren som i 1852 ga borrefunnet.[4] Hele Borrefeltet omfatter 54 kulturminner som er fredet.[2] Av disse er sju store gravhauger og én gravrøys synlige på området.
I naturen i og utenfor parken er det et rikt artsmangfold.[2]
Parken er ca. 182 000 m² stor. Den ligger der raet dukker ned i Oslofjorden for å komme opp igjen på Østfoldsiden. Samlingen gravhauger er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees. Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre gravhauger og -røyser innenfor området.
Antikvar Nicolay Nicolaysen mente på 1800-tallet at Borrehaugene kanskje kunne identifiseres med det som sagaen Ynglingatal forteller om kong Øystein Frets gravsted; på raets kant der hvor iskald Vadla elv går i vågen. Nicolaysen gravde derfor ut haugen som ligger lengst nordøst i feltet og nærmest fjorden. Han fant bare noen ubrente bein av hest og litt trekull. Likevel konkluderte han med at «… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»
Tre måneder etter Nicolaysens undersøkelser utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Ynglingatal, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderte likt: Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass. Konklusjonen sto uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år.
Utdypende artikkel: Borrefunnet
Den første storhaugen som ble gravet ut, lå på jordet mellom Midgard vikingsenter og parken. Det skjedde i 1852. Haugen rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, senere kjent som Borrefunnet. Gravhaugen kalles Skipshaugen.
Noen av de mindre røysene ble undersøkt i 1927. De inneholdt enkle branngraver.
I 1988 fikk Universitetets Oldsaksamling donert en større pengesum for å fastslå kronologi og den kulturelle, økonomiske og politiske bakgrunnen til Borrehaugene. Det ble åpnet et tverrfaglig forskningsprosjekt ledet av professor Bjørn Myhre. Undersøkelsene startet sensommeren samme år og ble avsluttet i 1992. Resultatene viser at to små gårdsgravfelt ble anlagt kanskje allerede så tidlig som i romertid. Rundt 600 e.Kr. ble de første storhaugene reist. Den yngste storhaugen ser ut til å være skipsgraven med Borrefunnet fra ca. 900. Undersøkelsene viste at det ble bygd én haug pr generasjon. På 900-tallet ble nye graver satt ned i de eksisterende.
I november 2007 ble det påvist spor av to store hallbygninger rett på vestsiden av gravfeltet, under dyrket mark utenfor steinmuren. Sporene etter hallene ble funnet ved hjelp av georadar.[5]
I 2013 ble ytterligere en stor hallbygging funnet i jorden mellom Borre prestegård og det store gravfeltet i Borreparken [6][7]. Bygningene må ha vært så store og monumentale at de uten tvil definerer Borre som et viktig nordisk sentralsted, på linje med Gamle Uppsala i Sverige og Lejre i Danmark.
I 2019 ble det gjort et funn av et vikingskip. Nytt vikingskip funnet.
Borre kan ha vært et mulig kongesete i vikingtid. Det antyder gravmonumentene, hallene og restene av en storgård utenfor parken og store bryggefundamenter nede ved sjøen.
Arkeologen A.W. Brøgger ble i 1915 utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo. Tiltredelsesforelesningen hans handlet om Borrehaugene og het Borrefundet og Vestfoldkongernes graver. Dette var i tiden etter unionsoppløsningen, det var tid for nasjonsoppbygging, man trengte henvisninger til en rik fortid og storhet. Borrehaugene egnet seg til dette. Brøgger var kjent som en dyktig forsker, men han hadde også gode forbindelser innenfor det politiske miljøet og innenfor næringslivet. Han begynte arbeidet med å få fredet 65 dekar for å sikre selve haugene.
På 1920-tallet kjøpte Sam Eyde gården Søndre Voll. Eyde ble dermed grunneier for nordre delen av gravfeltet på Borre. Brøgger gikk til ham med ideen om å lage Borrehaugene om til et nasjonalt monument. Eyde var med på det og festet bort sin del av feltet på betingelse av at Opplysningsvesenets fond ved Kirkedepartementet gjorde det samme med sin del. Til sammen ble det 180 dekar. I 1927 var avtalen gjort.
Parken ble offisielt åpnet av kong Haakon VII i et stort anlagt arrangement 19. juni 1932. Seks tusen tilhørere hadde møtt fram.
22. april 1937 fastslo Vestfold fylkesting at området skulle forvaltes av Vestfold fylke. Det ble bestemt at parken skulle få et tilsyn som bestod av tre medlemmer fra fylkestinget, en fra Riksantikvaren og en fra Universitetets Oldsaksamling.
Vestfold fylkeskommune har forvaltningsansvar for Borrehaugene nå.[trenger referanse] Vedtektene for området er under revurdering.
A.W. Brøgger foreslo i forbindelse med åpningen av parken i 1932 at man skulle kalle området «Nasjonalparken». Formelt sett har området aldri hatt status som nasjonalpark. Det offisielle begrepet nasjonalpark ble innført først i 1970 i forbindelse med naturvernloven.
I 1933 stiftet Vidkun Quisling sitt eget nasjonalsosialistiske parti, Nasjonal Samling. Det var ett år etter at Borreparken ble åpnet. Partiet hentet mye av sitt verdigrunnlag fra en stolt fortid, og brukte det aktivt til sitt eget formål. Allerede i 1935 holdt NS sin første «pinsesamling» ved Borrehaugene. Tradisjonen ble holdt i hevd helt til 1944. Stedet ble hele tiden brukt for å skape og vedlikeholde myter om fortiden, myter som igjen ble brukt aktivt av nazistene for å legitimere Quislings visjoner om et nytt Norge.
Borrehaugene var stigmatisert i folks bevissthet. Nazistene hadde «overtatt» kulturminnene. Etter hvert ble det vanskelig å identifisere seg med den gode stemningen fra åpningen i 1932. Dette førte til at i den første etterkrigstiden, som var preget av knapphet på nær sagt alle ressurser, ble Borrehaugene nedprioritert. Kratt og busker vokste fritt, og parken grodde igjen. Bare stevneplassen og stiene ble holdt åpne og frie for vegetasjon. Likevel ble 17. mai-feiringen for Horten og Borre lagt til parken. Etter hvert ble det holdt flere arrangementer her, og det ble utgitt en offisiell informasjonsbrosjyre. I den ble Snorres og Brøggers versjon av historien brukt for det den var verd. Borrefeltet var fremdeles ynglingekongenes gravplass.
Regjeringen ønsker å få Borrehaugene, Oseberghaugen, Gokstadhaugen og kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn inn på UNESCOs verdensarvliste. Søknaden ble innsendt i januar 2014. Søknaden ble ikke godkjent.[10]
Parken har stor betydning for biologisk mangfold. I de gamle store løvtrærne lever mange truede arter, og fuglelivet er rikt. Flere spettearter skaper hekkemuligheter for mange andre arter, herunder den ikke lenger vanlige skogdua.
Besøkssenteret Midgard Vikingsenter ligger like utenfor parken. Senteret er del av Vestfoldmuseene og åpnet i år 2000. I tilknytning til publikums- og informasjonssenteret ligger «vikinglandsbyen» med «Gildehallen», en 13 meter høy, rekonstruert høvdinghall og festsal som sto ferdig i 2013.[11]