Boudewijn de Groot

For albumet med samme navn, se Boudewijn de Groot (album).
Boudewijn de Groot
Frank Boudewijn de Groot
Boudewijn de Groot i 2007
Født20. mai 1944[1][2]Rediger på Wikidata (80 år)
Jakarta
BeskjeftigelseSanger, gitarist, låtskriver, teaterskuespiller, plateprodusent, sanger og låtskriver, fjernsynsskuespiller, plateartist Rediger på Wikidata
MorSophie Elisabeth Saueressig[3]
BarnJim de Groot
Marcel de Groot
Caya de Groot
NasjonalitetKongeriket Nederlandene
UtmerkelserGouden Harp
Musikalsk karriere
KallenavnBaldewin (Storbritannia)
SjangerVisesang, rock, country, nederpop
InstrumentSang, gitar
Aktive år1964 - fremdeles aktiv
PlateselskapDecca, Philips, Mercury, Universal
Nettstedwww.boudewijndegroot.nl
IMDbIMDb
Tidligere band
Tower, Session
Boudewijn de Groot på Commons

Frank Boudewijn de Groot (født 20. mai 1944 i Jakarta) er en nederlandsk artist, tekstforfatter og plateprodusent, bosatt i Haarlem i Nederland. Han er mest kjent for sangene «Welterusten, Meneer President», «Verdronken vlinder», «Testament», «Jimmy», «Avond» og «Het land van Maas en Waal».

Biografi

[rediger | rediger kilde]

De Groot ble født den 20. mai 1944 i en japansk interneringsleir i Jakarta (i det som da var Nederlandsk India). Hans mor døde der i juni 1945 og familien flyttet tilbake til Nederland da krigen var over. For at faren skulle kunne reise tilbake til Indonesia, ble barna ble plassert i forskjellige familier. Slik havnet De Groot i sin tantes familie i Haarlem.

I 1951 kom faren tilbake til Nederland for å bli. Familien ble gjenforent i 1952 og slo seg ned i Heemstede hvor faren giftet seg på nytt. Her ble Boudewijn kjent med Lennaert Nijgh, som etterhvert flyttet inn i den samme gata og ble venn med hans yngre stebror. Selv om de gikk på samme skole, hadde de to ikke mye kontakt fordi Boudewijn gikk i trinnet over.

Etter grunnskolen begynte De Groot på Coornhert Lyceum. Han hadde lært å spille gitar og imponerte på skolen med sanger av Jaap Fischer og Jacques Brel. I vennekretsen han vanket i på gymnaset, dukket også Nijgh opp igjen. Han gikk nå på en annen skole, men hang mest sammen med elever fra Coornhert Lyceum.

De Groot og Nijgh var begge interesserte i film. I 1962 lagde de, sammen med noen venner, en liten 8mm-film som het «Feestje bouwen», hvor Boudewijn blant andre framførte et par sanger. Etter dette søkte de seg inn på filmakademiet.

De første opptakene

[rediger | rediger kilde]

Nyhetsoppleseren Ed Laurenslager var tilstede under en av hjemmevisningene av filmen. Han var veldig imponert over sangene til De Groot, og ham ba han skrive flere sanger. Disse skulle han tilby en kontakt ved Phonogram Records. De Groot skrev musikken selv, men valgte Nijgh som tekstskriver, slik skrev duoen et par nummere.

Den 14. mai 1964 tok De Groot med seg sin akustiske gitar og dro til Phonogram Studios i Hilversum for å spille inn et antall sanger. Sangene «Strand», «Sexuele voorlichting», «Élégie Prentale» og «Refrein voor…» ble gitt ut på singel, men nådde ikke hitlistene. Platene som ble gitt ut under Decca Records, ga Boudewijn allikevel hans første TV-opptreden.

Deretter meldte De Groot seg på talentprogrammet «Nieuwe oogst». Her høstet han mange godord av fagjuryen, som roste sangen «Élégie Prentale» for sin vågalhet, noe det skulle viste seg at publikum satte mindre pris på. Til slutt vant komikeren André van Duin med sin sangkollage. Boudewijns to første singler ble gitt ut på nytt som EP, sammen med «De morgen» og «Delirium». Den fikk tittelen Boudewijn de Groot, men nådde heller ikke hitlistene.

Den 9. september samme år giftet De Groot seg med Anneke Versteeg og fikk sin første sønn, Marcel de Groot. For å tjene til livets opphold, jobbet De Groot i et varehus i Amsterdam og var radiovert for et jazzprogram under pseudonymet Marcel Oversteege.

For å tvinge gjennom et gjennombrudd, foreslo plateprodusent Tony Vos å spille inn noen coverlåter. Først ble det bestemt at de skulle spille inn den tradisjonelle folkesangen «Noordzee» med et strykerarrangement. Dette førte ikke til den forventede suksessen. Tilfeldigvis begynte Vos å snakke om visa «A young girl of sixsteen» av Noel Harrison. Opprinnelig var den en beatbearbeidelse av Charles Aznavours «Une enfant de 16 ans», skrevet for Edith Piaf. Sangen nådde, i begynnelsen av 1966, 23.-plass på den nederlandske Top 40. På B-sida stod «De eeuwige soldaat», en nederlandsk oversettelse av protestsangen «Universal Soldier» av Buffy Sainte-Marie.

Da «Een meisje van 16» ble en suksess, ble det i all hast bestemt at det skulle gis ut et album. På albumet Boudewijn de Groot, som kom ut i 1965, var det fem nummer skrevet av Nijgh og De Groot. De øvrige sju sangene var beatinspirerte coverlåter fra artistene The Kinks, Simon and Garfunkel, Bob Dylan og Donovan.

I 1966 bestemte de seg for å gi ut sangen «Welterusten Meneer de President» på singel. Sangen som var anti-Vietnam og krass i sin kritikk av den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson, nådde samme år niendeplass på den nederlandske Top 40. Den markerte derved De Groot definitivte etablering som artist.

Første suksessperiode

[rediger | rediger kilde]

I 1966 satte man alle kluter til for oppfølgerplata til Boudewijn de Groot, som fikk navnet Voor de overlevenden, og kom ut samme år som LP og fotobok. Til suksesslaget De Groot, Nijgh og Vos, ble Bert Paige tilført. Med sanger som «Voor de ovelevenden», «Testament» og «Verdronken vlinder» skrev Nijgh sine barndomsår av seg. Samtidig skrev han også en samling kjærlighetssanger til en viss Joke. LP-en solgte til gull og platina, og ble beæret med en Edison.

Som første singel, valgte de «Ken je dat land?», som fulgte i sporet av de tidligere protestsinglene. Den rakk derimot ikke opp til hitlistene. Som andre singel valgte de «Het Land van Maas en Waal», som i 1967 ble De Groots første nummer 1 hit. Sangen ble utgitt i England under navnet «Baldewin», og solgte et par hundre kopier. Etter dette gav Decca ut en singel med sangen «Onder ons», som ikke hadde kommet med på albumet.

Inspirert av The Beatles Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, ville Nijgh og De Groot lage den ultimate hippieplata. Resultatet ble Picknick, som eksperimenterte fullt ut med psykedelisk tekst og musikk. Plata ble entusiastisk mottatt, tildelt en Edison og solgte til gull og platina.

Som første singel valgte de tittelsangen «Picknick», som andre valgte de duetten med Elly Nieman «Meester Prikkebeen», med som, som De Groot gjorde sammen endelige tittelen «Prikkebeen». Denne sangen nådde i begynnelsen av 1968 niendeplass på Top 40. Etter den fulgte singelen «Waterdrager», en ny sang som ikke var på albumet, supplert med «Als de rook om je hoofd is verdwenen» på B-sida.

I mellomtida begynte De Groot og Nijgh å skrive for andre artister, blant andre Adèle Blomendaal og Lisbeth List.

En ny kurs

[rediger | rediger kilde]

Med Picknick hadde De Groot allerede strukket grensen for nederpop til bristepunktet. Hans nye prosjekt måtte ta dette til nye høyder. De Groot dyttet Nijgh til siden, og bestemte seg for skape en filmsk fortelling i plate format med Lucien Duzee, en venn fra filmakademiet. På plata ble det fullt ut eksperimentert med synth, lydeffeketer og eksotiske instrumenter. Her arbeidet De Groot sammen med gitaristen i Cuby + Blizzards, Eelco Gelling. Fortellinga som fikk navnet «Heksensabbath», handla om en sammenkomst for hekser og tok opp flere gamle og mystiske navn og begreper.

Albumet som fikk navnet Nacht en ontij, hadde to spor: «Babylon» og «Heksensabbath». Det siste på 25 minutter, ble klipt i to og fordelt på av begge sidene. Til albumet, hørte det en fotobok, som var lagt ved LP-en. Ved første pressing ble også enda en bonussingel av rockenumrene «Wie kan mij nog vertellen» og «Aeneas nu» inkludert. De ble tatt opp under de samme øktene.

Rundt samme tid turnerte De Groot landet rundt med gitaren sin. Han syntes stadig å komme i konflikt med publikum, som forventet lyden fra plata, i stedet for den akustiske versjonen. Utilfreds med livet han førte, trakk han seg tilbake til en gammel gård i Dwingloo.

Her bestemte De Groot at tiden var inne for å sette en ny kurs i karrieren. Han planla en serie avskjedskonserter. Med beatbandet Names and Faces som husorkester, bestemte han seg for å stifte et band med navnet The Tower, med som mål å starte med engelskspråklig materiale. Utenom De Groot og Eelco Gelling, besto bandet av Jan Hollestelle på bass, Jay Baar fra Q65 på trommer og Herman Deinum på piano. Samtlige var å høre på Nacht en Ontij. Deres første singel «In your life» nådde i begynnelsen av 1969 tjuendeplass på Top 40.

Sammen med Simon Vinkenoog, skrev De Groot enda en engelsk singel, kalt «Captain Decker». Denne ble i sin trur utgitt under navnet The Tower, som denne gangen besto av De Groot, Gelling fra Jhon Schuursma og Willem Schoone fra The Rob Hoeke Rhythem & Blues Group på gitar, Hans Jansen på hammondorgel og piano og Kees Kraanenburg fra The Jumping Jewels på trommer. Disse to singlene nådde ikke hitlistene, hvor på De Groot og Gelling satte samarbeidet på hold.

Boudewijn de Groot skulle imidlertid ikke forlate det engelskspråklige materiale helt enda. Sammen med Rick van der Linden fra Ekseption startet De Groot et nytt prosjekt som fikk navnet Session. Singelen som ble gitt ut av duoen het Moonstruck og på B-sida kunne man finne sangen «Ballad of a minstrel». Sangen kom ikke på listene, så bandet ble oppløst og Boudewijn prøvde på nytt å skrive sammen med Nijgh på nederlandsk. Dette ble til singelen «Nachtwacht».

Imens hadde Decca, som en ”avskjed til Boudewijn de Groot” sett sitt stikk til å gi ut De Groots debutplate på nytt under navnet Apocalypso, et samlealbum med De Groots største hits, under navnet Vijf jaar hits og et antall gamle numre som singel. Så kom sangen «Als de rook om je hoofd is verdwenen» i 1972, fem år etter opptak, igjen ut og av egen kraft klatret den inn på Top 40. Etter Vijf jaar hits gav plateselskapet ut Dubbel twee, som supplerte De Groots verk til da.

De Groot selv var i mellomtiden stadig oftere å finne bak spakene i studioet, hvor Phonogram hadde gjort han til plateprodusent for Leon de Graaff, Kraaijeveld, Oscar Beton, Breakaway, Dina Vredenberg, Mini & Max og Don Rosenbaum.

Tilbakekomst

[rediger | rediger kilde]

Etter en kort periode bak produksjonsbordet, tok De Groot opp igjen kontakten med Nijgh og planer ble lagt for en ny plate. Bert Paige og Tony Vos ble tilkalt og Ruud Englander ble tilført som ekstra tekstskriver. Resultatet var å høre på den nye plata Hoe sterk is de eenzame fietser. «Jimmy», ble den første sangen og var oppkalt etter De Groots yngste sønn. Den nådde opp til en sjetteplass på Top 40, mens oppfølgeren «Tante Julia» ikke ble mer enn et tips. Plata ble tildelt en Edison og solgte til gull og platina. Imens spilte De Groot gitar i det amsterdamske rockebandet Tigers On Vaseline, som han ga ut to singler med. Phonogram gav etter suksessen ut et nytt samlealbum: Boudewijn de Groot- Grootste hits.

Etter det suksessrike comebacket ble De Groot spurt om å trekke Rob de Nijs’ karriere ut av grøfta. Sammen med Nijgh ble han den drivende krafta bak De Nijs comeback. Nijgh skrev tekst, De Groot satte musikk til og arrangementet ble komponert av Bert Paige. De Groot var, som plateprodusent, også ansvarlig for sluttresultatet. Slik laget de i den perioden plata In de uren van de middag, hvor en kunne finne hitene «Jan Klaassen de Trompetter» og «Dag zuster Ursula», men også en eldre versjon av De Groots senere storsuksess «Avond». Senere fulgte slagere som «Malle Babbe», «Mireille» og «Hé, speelman».

I 1974 produserte De Groot den første singelen til Henny Vrienten, som ble utgitt under navnet «Ruby Carmichael», han produserte også for Conny Vink og CCC Ink.. I tillegg spilte han inn en karnevalsversjon av «Tante Julia» sammen med Nico Haak og singelen «Ik ben ik» med Ruud Engelander som tekstskribent.

I 1975 bestemte De Groot seg for igjen å skifte taktikk, ved selv å ta hånd om produksjonen. I stedet for å skrive teksten sammen med Nijgh, skrev han med René Daalder. Resultatet ble en særs personlig plate med små arrangement. Den fikk navnet Waar ik woon en wie ik ben, hvor De Groot blant annet sang om sin mor i Nederlandsk India og kjendislivets kostnader. Plata ble ferdigmikset i USA, og inneholdt bidrag fra Ernst Jansz og Hans Hollestelle.

Etter at plata kom ut dro De Groot igjen til Amerika, for å tilbringe noen uker i Hollywood og arbeide med nytt, engelskspråklig materiale. Etter noen produksjonsproblemer kom han tilbake med to uferdige sanger. Etter hjemkomsten dro han på turné i Nederland og Belgia med blant andre Vrienten og Ernst Jansz bandet, de to skulle senere bli ansvarlig for suksessbandet Doe Maar.

Etter dette søkte han igjen støtte i karrieren som plateproduset. Først kom LP-en produsert for De Nijs, Kijken hoe het morgen wordt, hvor De Groot hadde ansvar for nesten alle numrene og tekstene ble skrevet av blant andre Lennaert Nijgh og Ruud Englander. Deretter lagde han LP-en Accent op Thérèse for Thérèse Steinmetz og Iemand die van je houdt for Willeke Alberti. Han lagde også sangen «De kinderballad», med tekst av Gerrit Komrij, for prosjektet «Zing in je moederstaal» (Syng på ditt morsmål), til «Boekenweek» (Bokuka) i 1976.

Etter dette dro han igjen tilbake til Amerika og ble borte i nesten ett år. I hans fravær ga plateselskapet igjen ut et samlealbum med navnet Het best van Boudewijn de Groot.

Den amerikanske perioden

[rediger | rediger kilde]

Da han i 1979 kom tilbake til Nederland dro han på en omfattende turné i Nederland og Belgia, deretter spilte han inn albumet Van een afstand. På albumet, som kom ut i begynnelsen av 1980, var det et gjenhør med noen klassiske De Groot/Nijgh-numre, slik som Tip van de sluier, som ble gitt ut på singel og brukt i filmen med samme navn, laget av studiekammeraten Frans Bromet. Men, den hadde også tekster av Ruud Englander, René Daalder, Herman Pieter de Boer og Ernst Jansz. På den siste sangen fikk han litt hjelp av sønnene Marcel og Jim, og på baksiden av platecoveret kan man se han med dattera Caya.

Boudewijn de Groot under en opptreden i 1982.

Sommeren 1980 dro han igjen tilbake til Hollywood for å fullføre et kurs og bli en bedre filmmusikkomponist. I 1981 kom han tilbake for å gjøre en intensiv turné i Nederland og Belgia. Opptakene fra turneen ble gitt ut på en LP som ble kalt Concert. I 1982 kom De Groot tilbake fra Amerika forgodt.

En ny utfordring bydde seg da han ble spurt av Phonogram i Tyskland om å ta opp en tyskspråklig LP. Noen av de gamle sangene ble oversatt og arrangert på nytt og spilt inn på tysk, under tittelen Bo de Groot. Forventningene var høye, men etter dårlig promotering av Phonogram i Tyskland, falt prosjektet i grus etter utgivelsen av albumet. I mellomtiden gjorde Hans de Booij en stor hit av «Annabel», en sang som var blitt liggende ved opptak av Van een afstand.

I mellom tiden hadde De Groot arbeidet i Amerika, med tekster for sitt nye prosjekt, hvor han lot seg inspirere av den futuristiske verdenen i Blade Runner. I 1984 kom plata Maalstroom, som viste en helt annen, kaldere tone enn det som var typisk for De Groot. Alle sangene var skrevet av ham selv, utenom «Vlucht in de werkelijkheid», hvor tekstene kom fra Nijgh og «Code» hvor musikken kom fra Vrienten. De Groot arrangerte og produserte plata selv. Plata imponerte ingen og ble liggende halvveis på hitlistene.

Etter at Maalstroom-prosjektet mislyktes, bestemte De Groot seg for å legge popmusikken bak seg. Han begynte å oversette thrillere og detektivromaner, som bøker av Stephen King og Scott Turow. Og var med på å produsere en tv-serie om de forskjellige strømningene i den nederlandske popmusikken for krinkastingsselskapet IKON. Han begynte også et samarbeid med Pim de la Parra, som han hadde gått på filmakademiet med, som han produserte noen filmmusikkspor for og spilte hovedrollen i filmen hans Let the music dance. Deretter skrev han musikken til to filmer av Paul Ruven, og produserte plater for The Shooting Party, Bram Vermeulen, Stef Bos og Rowwen Hèze.

I 1991 tok han igjen fatt på en ny musikalsk utfordring, da han ble spurt om å spille Anton Tsjechov i musikalen Tsjechov av Robert Long og Dimitri Frenkel Frank. I 1992 kom et opptak av musikken fra musikalen på CD. De Groot stod på med Tsjechov til 1993. Samme år møtte De Groot, hjemme hos Nijgh Nijghs ex-kone, Anja Bak, Boudewijn og Anja fant tonen og giftet seg i 1995. Han ble samme år spurt om å spille Otto Frank i en dramatisering av Anne Franks Dagbok.

Fornyet interesse

[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 1990-åra gravde Nijgh og De Groot bort alle uenigheter og pleiet vennskapet på nytt. I mens nådde De Groots gamle materiale en ny generasjonen. Deejay Jan Douwe Kroeske tok i 1995 initiativet til å gi ut et hyllestalbum, hvor diverse artister spilte sanger av De Groot. Det var overveldende entusiasme for plata og artister som The Scene, Arno Hintjens, Tröckener Kecks, Betty Serveert, Daryll-Ann, Rowwen Hèze, dEUS, Hallo Venray, De Dijk og The Nits spilte alle inn en sang av De Groot. På slutten av albumet var det også spilt inn et hemmelige nummeret, av artisten selv: Een wonderkind van 50. Sangen var et fornyet samarbeid mellom De Groot og Nijgh, og syntes å være en forsmak på et nytt album.

I 1996 kom De Groot med en ny plate under tittelen Een nieuwe herfst. Tekstene var hovedsakelig av Nijgh, men det var også tekster av Ruud Engelander, Herman Pieter de Boer og Harm Schepers. I tillegg til en serie nye sanger bestod plata også av sanger han hadde skrevet for andre, dette delvis fordi tekstskriverne ikke kunne overholde etterspørselen etter nye tekster. Slik havnet «Kijken hoe het morgen wordt» og «Avond», som tidligere var spilt inn av De Nijghs og «Annabel» og «Vrolijke violen», som tidligere var spilt inn av De Booy på denne plata. De Groot tok også i bruk gamle tekster Lennaert hadde skrevet, siden han hadde vanskeligheter med å komme med nytt materiale.

På plata kunne man blant andre høre Ernst Jansz, Jan Hendriks og Jan de Hont og den ble produsert og arrangert av Jacob Klaasse. Den orkestrale lyden på plata fikk en igjen til å tenke på De Groots tidligere arbeider og den solgte til gull. Samme året gjorde De Groot en serie opptredener med Metropole Orkest under ledelse av Dick Bakker. Han spilte et utvalg av sine gamle hits, med gjesteopptredener fra kollegaer som Jan Rot, Fay Lovski og dattera Caya.

Samme år var De Groot æresgjest under Flanders Expos NEKKA Nacht i Gent, hvor diverse artister hyllet ham og hans verker. Det ble også gitt ut en samleboks kalt Wonderkind aan het strand. Plata ble gitt ut i to versjoner: En med med to CD-er, med en samling av suksessnumre og en boks bestående av fire CD, med diverse bonusmateriale som de engelskspråklige singlene og en tilhørende bok. NCRV viet i programmet Classic albums oppmerksomhet til albumet Voor de overlevenden, hvorpå denne plata ble gitt ut i en remixet-versjon, senere etterfulgt av en igjenutgivelse av plata Picknick.

Deretter dro De Groot på turné med bandet han hadde spilt inn albumet med. Turnéen varte alt i alt rundt tre år, og førte De Groot til de største konsertsalene i Nederland og Belgia. På slutten av turneen, ble det utgitt et live dobbeltalbum med navnet Een hele tour. Albumet inneholdt konserten med Metrople Orkester i Paradiso i Amseterdam, og en konsert i Vooruit i Gent.

I 1997 kom singelen «Avond» ut. Denne singelen blir den dag i dag sett på som Boudewijn de Groots største hit. Etter forespørsel fra Radio 2s DJ-er om å for en gangs skyld stemme på en annen sang enn den herskende «Bohemian Rhapsody» av Queen, erobret den i 2005 førsteplassen i på den nederlandske Top 2000. De Groot var med dette altså den første artisten som dyttet med sangen fra toppen av Nederlands største hitliste.

I 1998 ble De Groot belønnet med en Edison for hans samlede arbeid og i 1999 ble han, sammen med Nijgh, slått til ridder av den nederlandske løves orden. I 2000 fikk han, som første artist, Radio 2 Zendtijdprijs. Under den tilhørende Gala van het Nederlandse Lied, hyllet en rekke artister, som Acda en de Munnik, Gé Reiders og De Nijs, De Groots verker i Schouwburg Orpheus med egne tolkninger av disse. Det kom også ut en DVD med opptak fra turneen Hele tour, under tittelen Tour. Etter turneen fant Boudewijn tilbake til teateret, hvor han tok opp igjen rollen som Tsjechov. I 2001 spilte han rollen som forteller i musikalen Rocky over the Rainbow, som delvis var skrevet av De Groots sønn Jim.

Etter Lenaert Nijghs død

[rediger | rediger kilde]

I 2002 dro De Groot igjen på turné med eget arbeid. Bandet bestod for det meste av de samme musikerne som på Nieuwe herfst. Turnéen fikk navnet Andere tijden mee. For første gang på seks år, ble det spilt nytt materiale, hvorav et antall sanger, som De Groot tidligere hadde skrevet for De Nijs og noen tekster av Freek de Jonge. En forsmak ble gitt på mini-CD-en Andere tour, hvor man kunne høre det første resultatet. Imens arbeidet De Groot på et album, som skulle inneholde noen tekster fra Nijgh, som viste seg å streve hardt med å komme med noe nytt. Det samme året, den 28. november 2002, døde Nijgh 57 år gammel etter en kort sykdomsperiode. I 2003 holdte De Groot en turné med Limburgs Symfonie Orkest.

I 2004 kom allikevel det nye albumet. De Groot hadde fått lov til å bruke arkivet etter Nijgh i arbeid med albumet, og hadde rett før han døde, fått et antall nye tekster fra ham. De andre tekstene var skrevet av Freek de Jong, Jan Rot og Marcel Verreck. Det året feiret De Groot sitt tiende studioalbum, 40 år som artist og sin egen 60-årsdag. Dette feiret han med en konsert med navnet «Eeuwige jeugd». Jacob Klaasse, som hadde vært ansvarlig for arrangementet på plata, ble byttet ut med Åke Danielson som frontfiguren til bandet. Den 11. juli 2004 ble De Groot lovpriset under avslutningskonserten i Brussel, hvor diverse flamske artister spilte et nummer av De Groot. På slutten av året opptrådte han med Metropole Orkest, konserten ble sendt live på Radio 22. Han fikk også en rolle i VRT-serien Flikken, hvor han spilte en nederlandsk etterforsker. Det året endte han også på plass nummer 82 på listen over tidenes viktigste nederlendere i «De grootste Nederlander».

Den 27. november 2005 hyllet De Groot Nijgh med en konsert i De Philharmonie i Haarlem som varte i hele seks timer. Han spilte igjennom alle de 76 sangene de hadde laget sammen i kronologisk rekkefølge. Samme år ble DVD’en fra Eeuwige Jeugd jubileumtour gitt ut. En CD/DVD av en opptreden fra 2003 i Ancienne Belgique i Brussel under tittelen Een avond in Brussel live ble også gitt ut. I 2006 foretok De Groot igjen en turné med Limburgs Symfonie Orkest og han var en av sangerne på Henny Vrientens Soundtrack van de Nacht, hvor han spilte sangen «Het jagen voorbij».

I 2006 ble ideen født om å lage en ”liten” plate, med bandet, uten noe videre orkestering. Denne plata ble spilt inn i Nederland og ferdigmikset i Nashville. Tekstene på plata kom fra De Groot selv, Nijgh, Jack Poels, Freek de Jong og Willem Wilmink. Den 19. januar 2007 ble CD-en utgitt med navnet Lage Landen. 3. februar kom plata inn på førsteplass på albumlistene, noe som ikke hadde skjedd siden Hoe sterk is de eenzame fietser. Etter plata fulgte en konsert som TROS sendte et opptak fra, og DVD-en Lage Landen: Tour 2007 kom ut.

Den 3. oktober gjorde De Groot offentlig kjent at han ville ta en pause ut 2008, for å komme seg igjen etter de mange turnéene. I september 2009 kom det en 12-CD-ers-boks kalt Boudewijn de Groot – Complete studioalbums & curiosa.[4] Og bandet fikk en ny sammensetting:

  • Boudewijn de Groot – vokalist og akustisk gitar
  • Ernst Jansz – vokalist og piano
  • Åke Danielson – piano
  • Jan Hendriks – gitar
  • Monique Lansdorp – fiolin
  • Bert Embrechts – bass

I 2010-2011 turnerte Boudewijn og hans eldste sønn Marcel med teaterstykket Waar Gebeurd Boudewijn.

I 2012/2013 sesongen kunngjorde Boudewijn at Vaarwel, misschien tot ziens (Farvel, kanskje på gjensyn) ville bli hans siste turne. «Musikken vil alltid være der, jeg vil forsette å synge til det ikke går lengre. Så farvel, men vi sees forhåpentligvis nok igjen, du og jeg,» skrev Boudewijn i turneens programhefte.[5] Med det ble ikke muligheten for et nytt album utelukket. På grunn av turneens store suksess ble den forlenget til 2013/2014 sesongen, med aller siste forstilling 14. mai 2014. Den dagen spilte Boudewijn i De Philharmonie i sin nederlandske hjemby Haarlem, 50 år på dagen etter sin førte plateinnspilling, 14. mai 1964 i Phonograms studio i Hilversum. Bandet bestod av Boudewijn de Groot, som sanger på akustisk gitar, Ernst Jansz eller Nick Bult som byttet underveis i turneen på flygelet, Jan Hendriks eller Marcel de Groot som byttet på å være gitarister, Monique Lansdorp på fele, Bert Embrechts på bass og Åke Danielson på tangenter.

17. april 2015 kom albumet Achter glas, som havnet på 1.-plass på den nederlandske Album Top 100-lista 25. april. I tillegg kom sangeren med planer om å dra på turne i 2016 med Henny Vrienten og George Kooymans under bandnavnet Vreemde Kostgangers. Etter endt turne kom trioen med plate i februar 2017.

I juni 2015 annonserte De Groot en kort turne med tre andre med tittelen Achter Glas, etter positive reaksjoner fra fans på artistens hjemmeside. Repertoaret fra turneen, som strakte seg fra januar til slutten av mai 2016, bestod av nummer fra den nye plata, supplert med mer ukjente gammelt materiale.

Nåværende liveband

[rediger | rediger kilde]
  • Boudewijn de Groot – vokalist og akustisk gitar
  • Ernst Jansz – vokalist og piano
  • Åke Danielson – piano
  • Jan Hendriks – gitar
  • Monique Lansdorp – fiolin
  • Bert Embrechts – bass

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Album

[rediger | rediger kilde]

Singler

[rediger | rediger kilde]
  • Een meisje van 16, 1965
  • Welterusten Meneer de President, 1966
  • Het Land van Maas en Waal/Testament, 1967
  • Onder ons, 1967
  • Picknick, 1967
  • Meester Prikkebeen, 1967
  • Waterdrager, 1968
  • Verdronken vlinder, 1970
  • De nachtwacht, 1971
  • Als de rook om je hoofd is verdwenen, 1968
  • Jimmy, 1973
  • Tante Julia, 1974
  • Ik ben ik, 1974
  • Kinderballade, 1977
  • Een tip van de sluier, 1980
  • Avond, 1997
  • Naast Jou, 1997
  • Een wonderkind van 50, 1998
  • Hoe moet ik het de stad vertellen, 2004
  • Lage landen, 2007

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 172839327, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ filmportal.de, Filmportal-ID cd4b7d13a80f4c82bf743caf8a69d9e9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Online Dictionary of Dutch Women, DVN ID Saueressig, besøkt 7. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Boudewijn de Groot - 12 cd's[død lenke] de Volkskrant, september 2009
  5. ^ BoudewijndeGroot.nl Arkivert 21. februar 2015 hos Wayback Machine.

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]