Burh er et angelsaksisk navn for en befestet by, borg, eller annen forsvarskonstruksjon (som bygdeborg). Grensene eller omfanget av de forhistoriske burh kan ofte bli sporet tilbake til grensene eller omfanget av dagens moderne borough.
Et manuskript fra 900-tallet, Burghal Hidage, nevner 30 burher i Wessex, og 3 i Mercia (den gang dominert av vestsaksiske konger), bygget for å forsvare regionen mot angrep fra norrøne inntrengere, vikinger. De fleste av disse ble reist av Alfred den store, en del basert på tidligere romerske strukturer, noen var nybygg i samtiden, men en del kan ha blitt reist senere. Adalstein ga disse burher rettet til å prege mynter. De største av disse konstruksjonene var Winchester, Wallingford og Warwick, og Wallingford og Wareham er de beste bevarte eksemplene med omfattende vollgraver som fortsatt er synlige. Det har blitt beregnet at konstruksjonen av Wallingfords 2,7 km av voller ville ha tatt mer en 120 000 timer per mann å grave. Burhbyer hadde også vanligvis regulære gatestruktur, og en del av disse er også bevart.
Burh og burg var angelsaksiske (gammelengelske) utviklinger av det urgermanske ordet som er rekonstruert som *burg-s, beslektet med verbet *berg-an[1] («å stenge inne for beskyttelse»).[2] De er beslektet med tyske burg og norrøne (norske) borg,[3] og på engelsk har det utviklet seg mangeartet til «borough»,[1] «burg»,[4] og (særskilt Englands region East Anglia og i Skottland) til «burgh».[5]
Flertallsformen av burh og burg var byrig:[6] «festning», «befestning» (som i en bymur). Dette utviklet seg til «bury» og «berry»[7], som ble benyttet for å beskrive herskapshus, store gårder, eller bosetninger innenfor befestningene/bymurene.[8]
I tillegg til de engelske fundamentene som er beskrevet her, ble disse navnene tidvis også benyttet i angelsaksiske oversettelseslån eller varianter av stedegne stedsnavn i andre språk, inkludert brytoniske *-dunon og walisiske caer, eksempelvis i Salisbury.