Butare | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Alaria esculenta | |||
Populærnavn | |||
butare[1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Gulbrune alger | ||
Divisjon | Okeralger | ||
Klasse | Brunalger | ||
Orden | Laminariales | ||
Familie | Alariaceae | ||
Slekt | Alaria | ||
Miljøvern | |||
Norsk rødliste: | |||
LC —
Livskraftig | |||
Økologi | |||
Habitat: | hav | ||
Utbredelse: | Nordlige Atlanterhavet |
Butare (Alaria esculenta) er en opptil tre meter fjærlignende tare som tidligere ble brukt til husdyrfor, menneskeføde og gjødsel. Den liker best plasser kaldere enn 16 grader med mye bølger, og fins derfor bare fra Mandal og nordover til Finnmark. På Svalbard er den vanlig sammen med fingertaren.
Butare er, som andre tarer festet med flere tråder (heptar) til fast fjell. Stilken (stipes) er kort. Ulikt de andre tarene her til lands får stilken på butaren sporofyller, som er to rader med små mørkebrune blader fylt med sporer som brukes til formering. Et annet særtrekk er at stilken fortsetter som en del av avlange bladet (lamina) som utgjør det meste av butaren: Det blir opptil 20 cm bredt, flere meter langt, og fornyer seg hvert år vinterstid. Bladet vokser raskt fra januar til mai, men rives etterhvert her og der opp inn til midtribben (stilken) og får et rufsete utseende. Det kan bli 2-3 meter langt og er gulgrønt eller olivengrønt. Butaren kjennes lett på den tydelige midtribben som kan oppfattes som en fortsettelse av stilken i hele bladets lengde.[3]
Butaren vokser ved lavvannsmerket, slik at ved fjære sjø blir den synlig i vannskorpa der den svaier frem og tilbake, ikke ulikt den bøyelige fingertaren, mens den stive stortaren er mer opprett og står lenger ut. Butaren kan også vokse litt lenger ut, ned til 20 meter hvis det er plass. På gode vokseplasser kan en kvadratmeter huse flere hundre butarer. Fra oktober til mai slippes sporer ut av de små bladene som sitter på stilken.
Den består av sukker, proteiner, vitaminer og sporer. Opptil 42 prosent er alginsyre. Som menneskeføde foretrekkes den sprø stilken og utvekstene nede på stilken (sporofyllene). Selv om den regnes som spiselig anbefaler mattilsynet å være forsiktig med inntaket. En mulig fare kan være et høyt innhold av jod. Oppdrett av butare gjøres i Irland der den renser vannet rundt anlegg for fiskeoppdrett.[4][5] Ved SINTEF utredet man i 2005 butare som råstoff for biodrivstoff som bioetanol og fant blant annet måter å sikre sporeformering året rundt.[6]