Carl Gustaf Thomson

Carl Gustaf Thomson
Carl Gustaf Thomson som adjunkt
Født13. okt. 1824Rediger på Wikidata
Malmö
Død20. sep. 1899Rediger på Wikidata (74 år)
Lund
BeskjeftigelseEntomolog, universitetslærer, zoolog, kurator Rediger på Wikidata
Utdannet vedLunds universitet
NasjonalitetSverige
GravlagtNorra kyrkogården, Lund
Medlem avKungliga Fysiografiska Sällskapet i Lund
ArbeidsstedLunds universitet
Fagfeltentomolog

Carl Gustaf Thomson.
Thomsons gravvård på Norra kyrkogården i Lund.

Carl Gustaf Thomson (født 13. oktober 1824 i Mellan-Grevie socken i Malmöhus län, død 20. september 1899 i Lund, var en svensk entomolog.

Thomson begynte som student i Lund i 1843, filosofie magister 1850 og dosent i zoologi i 1857. Han hadde ansvaret i adskillige terminer for dette emnet, ble 1862 intendant for den entomologiske avdelningen av det zoologiske museet og ble i 1864 utnevnt til amanuensis (adjunkt) i entomologi. Thomson besøkte i 1872 som statens stipendiat flere kontinent og foretok også andre forskningsreiser i utlandet. Han fikk i 1877 en stilling ved det entomologiske museet i Berlin, men tok ikke imot stillingen.

Thomson bearbeidet ulike områder av sin spesialvitenskap i arbeidene Coleoptera Scandinaviæ (ti bind, 1859-68), Skandinaviens Hymenoptera (fem bind, 1871–1879) og Opuscula entomologica (22 bind, 1869–1897). Han offentliggjorde dessuten i vitenskapsakademiets skrifter og oversiktsmonografier over skandinaviske insektslekter sammen med andre avhandlinger om Sveriges insektverden samt utgav Skandinaviens insecter (1862). I bearbeidingen av det vitenskapelige materialet som ble ført til Sverige fra fregatten «Eugenies» verdensomseiling, deltok han med avhandlingen Diptera, species novas etc. (1858).

Thomson var medlem av Fysiografiska sällskapet i Lund (1861) og æresmedlem av i de entomologiske samfunnene i Paris, Berlin, Brussel, London og St. Petersburg.

Thomson fått navnet sitt på kjeglebien thomsonkjeglebie, en biart som bare finnes i Sverige[1].

Thomsons er gravlagt på Norra kyrkogården i Lund.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Åtgärdsprogram för stortapetserarbi, storkägelbi och thomsonkägelbi 2010-2014» (PDF, 555 kB). Naturvårdsverket. Besøkt 5. juni 2017.