Carl Sofus Lumholtz (1851–1922) var en norsk oppdagelsesreisende, etnograf og forfatter. Han reiste på ekspedisjoner til Australia, Mexico og Borneo der han beskrev stammer, planteliv og dyrearter.[8]
Han ble utdannet cand.theol. i 1876. I 1880 dro han til Australia. Her tilbrakte han fire år hvor han utforsket ukjente områder i Queensland og identifiserte flere nye pattedyr. Han bodde også en periode sammen med Australias urbefolkning. I 1886 avslo han et tilbud om å bli konservator ved Arendal Museum.[9] I stedet dro han til USA og slo seg ned omkring 1890. Lumholtz oppdaget flere nye plante- og dyrearter og studerte urfolk i Mexico i årene 1890-1910.[10] Reisene var på oppdrag av blant annet American Museum of Natural History og American Geographical Society, og en stor samling fotografier var ett resultat av reisene.[11]
Med støtte fra blant andre Andrew Carnegie og J.P. Morgan utrustet han i 1890 en ekspedisjon på 30 mann til fjellområder i Mexico. Han hadde flere ekspedisjoner i Mexico og planla deretter å krysse Ny-Guinea. I stedet for å vandre over Ny-Guinea tak han seg inn i det indre av Borneo. Indonesias regjering stilte en dampbåt og militær eskorte til disposisjon. Ifølge Morten Strøksnes var Lumholtz preget av den tids rasistiske verdensbilde, og etterhvert fikk han mer respekt for naturfolkene han besøkte - han beundret deres naturkunnskap og gjestfrihet.[8]
Han bodde på Borneo i årene 1913-1917 og dokumenterte dyrelivet på øya og samlet verdifull informasjon og kulturgjenstander fra Dajak-folkene.
Bryn, Halfdan: De innfødte på Borneo. Carl Lumholtz' materiale antropologisk bearbeidet, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Videnskapsselskapets skrifter, Kristiania 1924