Catonis Disticha

Catonis Disticha eller Catos distikoner eller rett og slett som «Cato», er en latinsk samling av moral- og visdomsordtak som ble skrevet av ukjent romersk forfatter navngitt som Dionysius Cato fra 200- eller 300-tallet e.Kr. Distikon betyr versepar som består av heksameter og pentameter. Verket kalles stundom for Catos visdomsord.

Verket var den mest populære skoleboken i middelalderen for å lære latin, priset ikke bare som en latinsk tekstbok, men også som et moralsk kompass. Catonis Disticha var i vanlig bruk som et læremiddel i latin helt fram til 1700-tallet, og ble blant annet brukt av amerikaneren Benjamin Franklin. Verket var en av de kjente bøkene i middelalderen og ble oversatt til mange språk.

Bakgrunn

^{«He knew nat Catoun, for his wit was rude.» — «Han kjenner ikke til Cato for hans intelligens var grov.» — Canterbury-fortellingene.}

Catonis Disticha var den mest kjente latinsk læreboken i latin i middelalderen, og ble fremmet som nyttig på grunn av verkets gode moralske kvaliteter for mottakelige elever. Den påvirkningen som Catonis Disticha hadde på unge sinn i utallige århundrer kan neppe undervurderes.

Boken ble oversatt til mange språk, blant annet også til norrønt. At Catonis Disticha ble oversatt til norrønt i løpet av den litterære perioden under Håkon Håkonsson var naturlig ettersom dets ordspråk var korte og konsise og hadde allerede sin ekvivalens i eksisterende norrøn litteratur som Håvamål. Sannsynligvis påvirket verket også utformingen av Kongespeilet.^[1] Boken ble senere også oversatt til dansk, Cato de mori-bus latino-danicus (Hafniæ 1657).

Den engelske forfatteren Geoffrey Chaucer refererer til verket i sin store fortelling Canterbury-fortellingene hvor dagens engelske studenter som er mindre bevandret i latin ofte kommer ham for første gang.

Catonis Disticha ble vanligvis referert til som kun «Cato» og i middelalderen ble det antatt at boken hadde blitt skrevet av Cato den eldre (død 149 f.Kr.), eller kanskje hans oldebarn Cato den yngre (død 46 f.Kr.). Cato den eldre hadde inkludert avhandlinger i prosa i sitt Carmen de Moribus, men det ble senere slått fast at de var kopiert. Catonis Disticha ble til slutt tilskrevet en anonym forfatter kalt for «Dionysius Cato» (også kalt for «Catunculus») fra 200-tallet eller kanskje 400-tallet basert på bevis i et manuskript som Julius Caesar Scaliger (1484–1558) skrev om og som dog ikke eksisterer lenger, men som Scaliger fant autoritativ.

Benjamin Franklin studerte ganske sikkert Cato da han var elev ved Boston Latin School. Han siterer Cato i Poor Richard's Almanac og var overbevist om at de moralske rådene i en slik grad at han tenkte å trykke William Logans oversettelse kalt Cato's Moral Distichs Englished i Couplets i 1735, den første boken i de nye koloniene i Nord-Amerika. Om verkets begrensede behov i det moralistiske puritanske New England-koloniene har Franklin sagt:

«Det ville ha blitt tenkt som et stykke hykleri og fariseisk (selvgod) ostentasjon (å stille seg til skue) om jeg skulle si at jeg trykte disse Distikoner mer som et utsyn til det Gode av andre enn for min egen private nytte: Og sannelig kan jeg ikke si det, for jeg bekjenner, jeg har en slik stor tiltro i de vanlige Dyder og Sunne Fornuft hos folk om dette og i naboprovinsene at jeg forventer å selge et svært godt inntrykk.»”

Cato

^{«Libros lege. Les bøker», Cato, Monostichs.}

Disticha eller distikoner betyr lukkede versepar, en poesiform i skrive vers på to linjer som består av heksameter og pentameter. Verket er en samling med råd som hver består av to heksameter i fire bøker. Catonis Disticha eller Cato er ikke spesielt kristen i sin karakter, men kan heller karakteriseres som monoteisme (læren om en gud).

Referanser

^ Jens Eike Schnall: Konungs skuggsjá and Disticha Catonis (2001).

Litteratur

Gering, Hugo. red. 1907. Hugsvinnsmál. Eine altisländische Übersetzung der Disticha Catonis. Kiel: Lipsius & Tischer.
von See, Klaus. 1972. «Disticha Catonis und Hávamál». Paul und Braunes Beiträge 94, 1-18. Rpt. 1981. I hans Edda, Saga, Skaldendichtung, 27-44. Skandinavistische Arbeiten 6. Heidelberg: Winter.

Eksterne lenker

Cato translation. Skannet og oversatt av James Marchand fra Leopold Zatocil, Cato a Facetus, Opera Universitatis Masarykianae Brunensis, Facultas Philosophica. Cislo 48 (Brno, 1952), 229-237. Re-redigert og tilpasset av Martin Irvine. Dette er en mer moderne og kanskje mer forståelig oversettelse. Dets opphavsrett er uavklart og derfor ikke inkludert i Wikisource.
Richard Hazelton, «Chaucer and Cato», Speculum, Vol. 35, No. 3. (Jul., 1960), pp. 357–380. (Tilgjengelig hos JSTOR)
The Distichs of Cato hos The Latin Library (på latin)

[1] Jens Eike Schnall: Konungs skuggsjá and Disticha Catonis (2001).

[1]