Charles L. McNary

Charles L. McNary
Underwood & Underwood
Født12. juni 1874[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Salem i Oregon
Død25. feb. 1944[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Fort Lauderdale i Florida
BeskjeftigelseAdvokat og gårdeier
Utdannet vedStanford University
Willamette University
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA
GravlagtOregon
Senatets minoritetsleder
4. mars 1933–25. februar 1944
ForgjengerJoseph Taylor Robinson
EtterfølgerWallace H. White jr.
Senator
18. desember 1918–25. februar 1944
ValgkretsOregon
ForgjengerFrederick W. Mulkey
EtterfølgerGuy Cordon
29. mai 1917–5. november 1918
ValgkretsOregon
ForgjengerHarry Lane
EtterfølgerFrederick W. Mulkey
Charles L. McNary på Commons

Charles Linza McNary (1874–1944) var en amerikansk republikansk politiker, jurist og gårdeier. Han representerte delstaten Oregon i Senatet 1917–1944 og ledet Senatets republikanske mindretall 1933–1944, da Franklin D. Roosevelt var president. McNary var progressiv og støttet mange av Roosevelts New Deal-programmene i begynnelsen av den store depresjonen. Han var ellers sterkt engasjert i landbruk og kraftutbygging.

McNary var visepresidentkandidat for Det republikanske parti ved valget i 1940, mens Wendell Willkie var presidentkandidat. Willkie tapte for den sittende demokratiske presidenten Roosevelt. Før angrepet på Pearl Harbour var McNary motvillig til at USA skulle gripe inn i den andre verdenskrig.

Før han ble senator, gjorde McNary karrière som jurist. Han praktiserte som advokat sammen med broren i sin fødeby Salem, underviste ved Willamette University, og satt som dommer i Oregons høyesterett.

McNary døde i embedet som senator etter en mislykket operasjon av en hjernesvulst. Oregon hadde den gangen ikke hatt en senator som hadde sittet lengre enn McNary. Delstaten bekostet en statsbegravelse.

Familiebakgrunn og yrkeskarrière

[rediger | rediger kilde]

Charles L. McNary ble født på morfarens gård, nord for Salem i Oregon, som sønn av Hugh Linza McNary og Mary Margaret McNary (født Claggett).[5] Han var den tredje sønnen og det niende barnet i en søskenflokk på ti. Da foreldrene giftet seg i 1860, fikk Hugh McNary en 453 dekar (mål) stor gård fra svigerfaren, Charles Claggett. Gården lå i et område som nå er nedbygd av byen Keizer. Charles L. McNarys farfar, James McNary, kom til Oregon fra Kentucky i 1845. Morfaren, som McNary var oppkalt etter, kom fra Missouri i 1852.[6][7]

Faren deltok i gårdsarbeidet, virket i noen år som lærer, og gikk deretter tilbake til jordbruket i nærheten av Salem. Da moren døde i 1878, tok faren med familien til Salem, der han kjøpte en butikk. Sviktende helse hindret ham i å drive gården. Charles L. McNary ble foreldreløs som 9-åring i 1883, da faren også døde.[5] En eldre søster ble familieoverhode, og andre søsken tok arbeid for å forsørge familien.[8]

Som unggutt arbeidet McNary som avisbud, i en fruktplantasje og med annet gårdsarbeid. Han møtte den kommende amerikanske presidenten Herbert Hoover da denne flyttet til Salem i 1888. McNary arbeidet senere ved kontoret til broren John Hugh McNary, som fikk ansvaret for tinglysing i Marion County i 1890. En tid studerte han ved en handelsskole i Salem, hvoretter han tok forberedende kurs til college ved Willamette University. Han tok sikte på studier ved Stanford University eller University of California. På denne tiden møtte han sin blivende hustru, Jessie Breyman, og den senere guvernøren Oswald West.[8]

Juridisk karrière

[rediger | rediger kilde]
Charles McNary i 1912.

Høsten 1896 flyttet McNary sørover til California for å studere ved Stanford University. Han studerte jus, økonomi, naturvitenskap og historie, og arbeidet som servitør for å betale husleien.[7] Året etter ble han bedt av familien om å komme hjem til Oregon.[9] Hjemme fortsatte han å studere jus under veiledning av broren John og Samuel L. Hayden. Han fikk advokatbevilling i 1898.[10] Brødrene praktiserte som advokater sammen i forretningen McNary & McNary i Salem, mens John også var assisterende offentlig anklager i Marion County. På denne tiden kjøpte Charles L. McNary tilbake familiens gamle gård, og holdt den i slektens eie. Han var president i handelskammeret i Salem 1909–1911, og var med på å etablere en interesseorganisasjon for fruktbøndene i distriktet i 1909.[9]

Samtidig som han praktiserte som advokat, begynte han å forelese i tingsrett ved Willamette University våren 1899. I 1908 overtok han stillingen som fakultetets dekanus. Han tilknyttet seg fremtredende lokale advokater og utvidet fakultetet fra fire eksamenskandidater i 1908 til 36 i 1913, hans siste år som dekanus.[9]

I 1926 oppførte McNary et nytt bolighus til 6 000 dollar på gården.[11] Boligen hadde en golfbane, rosehage, tennisbane, fiskevann, et arboret og mer enn 1 000 dekar skog.[12] Boligen ble beskrevet av senere senator Richard L. Neuberger som Oregons svar på Monticello, ettersom mange kjente politikere møtte McNary her.[11] Gården hadde 445 dekar med nøtte- og fruktvekster. McNary var blant pionérene i planting av storfruktet hassel,[9][13] som han brukte til produksjon av svisker.[5]

Ekteskap og familie

[rediger | rediger kilde]

Den 19. november 1902 giftet han seg med Jessie Breyman, etter at de hadde vært forlovet i over tre år. Hun var datter av forretningsmannen Eugene Breyman fra Salem.[9] Ektefellen døde i en bilulykke sør for Newberg, på vei hjem fra morens begravelse i Portland, den 3. juli 1918.[14] Paret hadde ingen barn.

Den 29. desember 1923 giftet han seg med Cornelia Woodburn Morton, som han hadde møtt i et middagsselskap i hennes hjemby Washington, D.C. under den første verdenskrig. Hun arbeidet som hans privatsekretær før de giftet seg.[11] Paret fikk ingen barn, men de adopterte datteren Charlotte i 1935.[5]

Politisk arbeid

[rediger | rediger kilde]
Charles L. McNary.

McNarys første offentlig verv var som stedfortreder for den ansvarshavende for tinglysing i Marion County 1892–1896.[7] I 1904 ledet han brorens vellykkede valgkamp for å bli offentlig anklager i Oregons 3. rettskrets. John Hugh McNary oppnevnte deretter broren som sin stedfortreder, noe han var frem til 1911.[9]

McNary var en progressiv politiker, men forble i Det republikanske parti da mange progressive gikk til Det demokratiske parti for å støtte Oswald West. I den sosiale og politiske reformperioden i USA fra 1890- til 1920-årene, ofte kalt «den progressive perioden», støttet han kongressrepresentant William Simon U'Rens forslag om blant annet primærvalg og direktevalg av senatorer. McNary var også tilhenger av offentlig kraftutbygging. Etter at West ble valgt til guvernør, oppnevnte han McNary som juridisk spesialrådgiver for Oregons jernbanekommisjon. Han benyttet stillingen til å arbeide for lavere passasjer- og godspriser. I mellomtiden pleide McNary sine tillitspregede bånd til både progressive og konservative fraksjoner blant republikanerne.[9]

I 1913 ble Oregons høyesterett utvidet fra fem til syv medlemmer, og guvernør West oppnevnte den 38 år gamle McNary til høyesterettsdommer. Med dette avsluttet han både advokatpraksisen og undervisningsarbeidet. Han «etablerte seg raskt som en juridisk aktivist og sterk forkjemper for progressive reformer».[15] Han støttet arbeidernes rett til å danne fagforeninger, og «forsvarte gjennomgående rettighetene til skadde arbeidere, og nølte ikke med å bruke retten som et instrument for sosiale endringer», slik som åtte timers normalarbeidsdag for offentlig ansatte.[15] McNary sikret seg dermed politisk støtte fra fagforeningene.[15] I 1912 ble flere medlemmer av et homofilt undergrunnsmiljø i Portland dømt. Saken ble viet stor oppmerksomhet i pressen. Blant dommene som ble anket, var dommen mot den kjente advokaten Edward McAllister, som ble frikjent i høyesterett. McNary motsatte seg frikjennelsen, og skrev en følelsesladet dissens som tilkjennegav «et dypt, personlig ubehag overfor homofili».[16]

I 1914 forsøkte McNary å bli valgt for seksårsperiode som høyesterettsdommer. Embetet var politisk valgt, og han tapte kampen om å bli Det republikanske partis kandidat. Henry L. Benson ble valgt med én stemmes overvekt, etter flere gjenopptellinger og anklager mot Benson om valgfusk.[15][17] Valgperioden som høyesterettsdommer utløp i 1915, hvoretter han ble valgt til formann i Oregons republikanske parti den 8. juli 1916. Dette skjedde etter flere valgomganger, der McNary ble ansett som en kompromisskandidat mellom progressive og konservative grupperinger. Han ble dermed stående i spissen for valgkampen i Oregon for den republikanske presidentkandidaten Charles Evans Hughes ved valget i 1916. Hughes vant i Oregon, men tapte valget til den sittende presidenten Woodrow Wilson.[18]

Senator fra Oregon

[rediger | rediger kilde]
McNary (andre fra høyre) med andre senatorer, deriblant Hiram Johnson og Royal S. Copeland.
Foto: Harris & Ewing/U.S. Library of Congress
Fra oppføringen av Bonneville-demningen i 1936.
Foto: Foto: Franklin D. Roosevelt Library
McNary og kongressmann Haugen, forfattere av et omstridt forslag om priskontroll på jordbruksvarer.
Foto: National Photo Company Collection/U.S. Library of Congress

Den sittende senatoren Harry Lane døde den 23. mai 1917, noe som åpnet en mulighet for McNary. Guvernør James Withycombe vurderte flere kandidater. Han foretrakk en senator som støttet stemmerett for kvinner og forbud mot alkoholholdig drikke, og han delte McNarys interesse for landbrukspolitikken. McNarys tilhengere argumenterte også for at både progressive og konservative fraksjoner i Det republikanske parti ville støtte ham, noe som ville styrke deres sjanser ved neste valg. Withycombe utnevnte McNary som senator for resten av valgperioden den 29. mai.[18]

Etter å ha gått av som formann i Oregons republikanske parti, ønsket han å bli valgt til Senatet for en hel periode. I det republikanske primærvalget våren 1918 vant han over Robert N. Stanfield, ordstyrer i Oregons lovgivende forsamling, med 52 546 mot 30 999 stemmer. I det endelige valget i november vant han over den tidligere demokratiske guvernøren Oswald West med 82 360 mot 64 303 stemmer.[14] Valget føyde seg inn i rekken av gode mellomvalg for republikanere i hele USA.[19] I mellomtiden vant Frederick W. Mulkey valget om å erstatte McNary og fullføre Lanes opprinnelige valgperiode, som ville utløpe i januar 1919, og tiltrådte den 6. november 1918. Mulkey trakk seg den 17. desember, og McNary ble på nytt utnevnt til senator den 12. desember.[20] Mulkey trakk seg for å gi McNary en lengre ansiennitet enn andre nyvalgte senatorer.[14] I 1920 vant Stanfield over den sittende senatoren George Earle Chamberlain. McNary ble på sin side gjenvalgt i 1924, 1930, 1936 og 1942. Dette til tross for at han tok avstand fra Ku Klux Klan, som spilte en betydelig politisk rolle i Oregon i mellomkrigstiden,[21][22] og i liten grad hadde noe talent for valgkamp.[23]

Etter den første verdenskrig søkte president Woodrow Wilson støtte for Versaillestraktaten i Senatet. Idet traktaten innebar at USA skulle opprette og bli medlem av Folkeforbundet, stilte de overveiende isolasjonistiske republikanerne seg negative.[24][25] McNary tilhørte en gruppe av senatorer kjent som «reservasjonister», og gikk imot partilinjen da han foreslo mindre endringer og støttet et medlemskap i Folkeforbundet.[24][26][27] Senatet ratifiserte aldri Versaillestraktaten, og USA ble aldri medlem av Folkeforbundet. I 1926 stemte han for et medlemskap i Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. McNary la seg således nært opp til Wilsons idealistiske internasjonale teori, fundert på naturretten, amerikansk eksepsjonalisme og et globalt sikkerhetsfellesskap.[28]

En av Wilsons fremste motstandere var Senatets majoritetsleder, Henry Cabot Lodge. Etter at McNary demonstrerte sin dyktighet i debatten om Folkeforbundet, holdt Lodge sin hånd over ham, og det ble begynnelsen på et livslangt vennskap mellom dem. Vennskapet med Lodge hjalp McNary til å oppnå sine foretrukne komitéverv, og inkluderte ham i Senatets indre maktsirkler. Han var medlem av Senatets faste komité for jord- og skogbruk og formann i Senatets spesialkomité for vanning og landvinning. Teapot Dome-skandalen i 1922 gjorde at Albert B. Fall måtte fratre som USAs innenriksminister. President Warren G. Harding ønsket seg McNary som Falls etterfølger, men McNary foretrakk sin plass i Senatet.[29] Sammen med John D. Clarke forfattet han, og fikk i 1924 vedtatt, et lovforslag om skogvern gjennom offentlig oppkjøp av skog og beredskap for skogbrann.

Under den første verdenskrig hadde det amerikanske jordbruket profittert på en fallende selvforsyningsgrad i Europa, men etter krigen gav overproduksjon i USA fallende priser. I den siste halvdelen av 1920-årene forsøkte senator McNary og kongressrepresentant Gilbert N. Haugen fra Iowa å fremme sitt forslag om subsidiering av det amerikanske jordbruket. De forslo offentlig oppkjøp av blant annet hvete, som skulle lagres eller eksporteres med tap. Forslaget ble nedstemt i Kongressen to ganger, mens president Calvin Coolidge la ned veto to ganger.[30] Fraksjonen kalt «McNary-Haugenittene» forsøkte å nominere Frank Orren Lowden fra Illinois som republikansk presidentkandidat i 1928, men tapte for Herbert Hoover, som også ble president.[31] Roosevelts landbruksminister og visepresident, Henry A. Wallace, sønn av Coolidges landbruksminister, var en sterk tilhenger av McNary og Haugens forslag. Elementer fra McNary og Haugens forslag ble derfor inkorporert i landbrukprogrammene som inngikk i New Deal.[32]

Så tidlig som i 1920-årene støttet McNary føderale initiativ til utbygging av kraftforsyningen.[5] I 1933 fremmet han et forslag om å gjøre byggingen av Grand Coulee-demningen og Bonneville-demningen i elven Columbia som offentlige prosjekter.[33]

Under den store depresjonen mistet republikanerne sitt flertall i Senatet, og McNary ble valgt til minoritetsleder i 1933. Han satt som minoritetsleder frem til sin død, men i slutten av 1930-årene fremstod Arthur H. Vandenberg fra Michigan i større grad som republikanernes reelle leder.[34][35] McNary stod ikke på Vandenbergs isolasjonistiske linje eller opposisjon til New Deal, men hans pragmatiske holdning sikret ham den nødvendige støtten i egne rekker. Han var motstander av å sanksjonere overfor republikanske senatorer som støttet president Roosevelt.[36][37] Selv støttet han mange New Deal-programmer i begynnelsen av Roosevelts presidentperiode. I 1938 tok han til orde for et uttalt progressivt program i Det republikanske parti.[38] I opptakten til den andre verdenskrig ønsket han å beholde våpenembargoen, men stemte for gjenopplivingen av Selective Service System i 1940 og for lend-lease av våpen overfor Storbritannia i 1941.[7]

Visepresidentkandidat

[rediger | rediger kilde]
Se også: Presidentvalget i USA 1940
McNary og Wendell Willkie i 1940.
Fordeling av valgmannsstemmer mellom Roosevelt og Willkie.
Fylkesvis fordeling av stemmetall mellom Roosevelt og Willkie.

Forhåndsfavoritter som Thomas E. Dewey, Robert Taft og Arthur H. Vandenberg lyktes ikke å vinne flertall for sine kandidatur på Det republikanske partis landsmøte i Philadelphia i 1940. Landsmøtet ble preget av en lang rekke voteringer, der den forholdsvis liberale forretningsmannen Wendell Willkie fra Indiana vant stigende tilslutning og endelig et flertall. Willkie støttet store deler av New Deal og en internasjonalistisk tilnærming til utenrikspolitikken, og hadde møtt på Det demokratiske partis landsmøte i 1932 som Roosevelt-tilhenger. Willkie hentet først og fremst sin støtte blant republikanere i det nordøstlige USA og ledende pressefolk. Vendepunktet kom da delegater fra delstater som Michigan, Pennsylvania og New York gikk fra Dewey og Vandenberg og over til Willkie. McNary ledet en svertekampanje mot Willkie under landsmøtet.[39]

Willkie hadde ingen klar formening om hvem han foretrakk som visepresidentkandidat, og overlot beslutningen til lederskapet i Det republikanske parti. Kongressrepresentant og minoritetsleder Joseph W. Martin jr. fra Massachusetts foreslo McNary, som aksepterte nominasjonen. Willkie og McNary var uenige i mange spørsmål, men som en bondefører fra det vestlige USA kunne McNary bredde ut velgerappellen.[40][41] McNary vant med stemmetallene 848–108 mot kongressrepresentant Dewey Short fra Missouri.[42]

I valgkampen konsentrerte McNary seg om landbrukspolitikk, og kritiserte handelsavtaler som hadde «stengt europeiske markeder for vårt korn, kjøtt, frukt og tekstiler».[43] Kort tid før valget skrev Richard L. Neuberger i Life at «selv ikke som visepresident i USA kan Charles McNary fortsette å støtte offentlige kraftprosjekter, isolasjon, høye tollsatser og store tilskudd til jordbruket under en president som mener at ingen av disse tingene bør forekomme».[5] Neuberger skrev i The Nation samme høst at McNary trolig var «det mest progressive mennesket på en republikansk stemmeseddel i et presidentvalg siden Theodore Roosevelt».[23] McNary hadde ofte beklaget seg over, skrev Neuberger, at ledelsen i partiet var «i hendene på menn som hadde styrt det vekk fra sosiale og politiske reformer krevet av massene».[23]

Willkie og McNary tapte valget mot Franklin D. Roosevelt og Henry A. Wallace, med 449 mot 82 valgmannsstemmer. Willkie fikk likefullt over 22,3 millioner stemmer, flere enn noen tidligere republikansk presidentkandidat. Willkie og McNary fikk størst tilslutning i Midtvesten, ved de store sjøer og på nordøstkysten. De fikk 45,6 % av stemmene i Oregon, og tapte således McNarys hjemstat til Roosevelt.

Død og ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Senator McNary.
Henrique Medina (1940)

Etter å ha vært plaget av hodepine og taleforstyrrelser tidlig i 1943, dro han den 8. november til National Naval Medical Center i Maryland, der legene konstaterte en hjernesvulst. Svulsten ble operert vekk samme uke, og McNary ble utskrevet fra sykehuset den 2. desember, men kreftsykdommen hadde allerede spredt seg til andre deler av kroppen. McNary tilbragte vinteren sammen med familien i Fort Lauderdale i Florida. Da han ble gjenvalgt som republikanernes leder i Senatet den 24. februar 1944, lå han i koma. McNary døde dagen etter i Fort Lauderdale, og ble gravlagt ved Belcrest minnekirkegård i Salem. Delstaten Oregon bekostet en statsbegravelse, der han lå på lit de parade i bygningen til Oregons lovgivende forsamling.[44][45] Ved sin død var McNary sin delstats lengstsittende senator noensinne, med 9 726 dager. Mark Hatfield slo McNarys rekord i 1993.[46]

McNary var medlem av baptistkirken. Ved sin død var han medlem av en frimurerlosje og organisasjoner som Odd Fellow, Benevolent and Protective Order of Elks og The National Grange of the Order of Patrons of Husbandry.[47]

McNary-demningen i elven Columbia mellom delstatene Oregon og Washington er oppkalt etter ham. Det samme er flyplassen McNary Field i Salem, McNary High School i Keizer og McNary Residence Hall ved Oregon State University.[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Autorités BnF, oppført som Charles McNary, BNF-ID 17752474h[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b McNary, Charles Linza (12 June 1874–25 February 1944), U.S. senator, oppført som Charles Linza McNary, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, oppført som Charles Linza McNary, Find a Grave-ID 5898660, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w66q2jzv, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f Neuberger, Richard L. (12. august 1940). «McNary of Fir Cone». Life (på engelsk): 76–84. 
  6. ^ Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 1–2. ISBN 0-875-95173-2. 
  7. ^ a b c d Onofrio, Jan (red.) (1999). Oregon Biographical Dictionary (på engelsk). St. Clair Shores: Somerset Publishers. s. 130–134. ISBN 0-403-09841-6. 
  8. ^ a b Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 3–6. ISBN 0-875-95173-2. 
  9. ^ a b c d e f g Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 9–13. ISBN 0-875-95173-2. 
  10. ^ Colmer, Montagu og Wood, Charles Erskine Scott (1910). History of the Bench and Bar of Oregon (på engelsk). Portland: Historical Publishing Company. s. 180. 
  11. ^ a b c Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 85–88. ISBN 0-875-95173-2. 
  12. ^ a b Terry, John (20. oktober 2002). «Oregon's Trails; Oregon's Sen. McNary was a tree hugger for his time». The Oregonian (på engelsk): 22. 
  13. ^ Lossner, Anne (9. juni 1981). «The McNary Family». Keizertimes (på engelsk). Arkivert fra originalen 2. juli 2007. 
  14. ^ a b c Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 39–50. ISBN 0-875-95173-2. 
  15. ^ a b c d Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 17–24. ISBN 0-875-95173-2. 
  16. ^ Painter, George (april 2001). «Justice Finally Realized: The case of Edward McAllister». Oregon State Bar Bulletin (på engelsk). Besøkt 3. mars 2014. 
  17. ^ Hoffmann, George (1965). «Political Arithmetic: Charles L. McNary and the 1914 Primary Election». Oregon Historical Quarterly (på engelsk) (4): 363–378. 
  18. ^ a b Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 29–38. ISBN 0-875-95173-2. 
  19. ^ Dewitt, Howard A. (1967). «Charles L. McNary and the 1918 Congressional Election». Oregon Historical Quarterly (på engelsk) (2): 125–140. 
  20. ^ «Frederick W. Mulkey Was Twice Elected to the United States Senate from Oregon». The New York Times (på engelsk). 6. mai 1924. 
  21. ^ Clark, Malcolm jr. (1974). «The Bigot Disclosed: 90 Years of Nativism». Oregon Historical Quarterly (på engelsk) (2): 109–190. 
  22. ^ Horowitz, David A. (1989). «The Klansman as Outsider: Ethnocultural Solidarity and Antielitism in the Oregon Ku Klux Klan of the 1920s». The Pacific Northwest Quarterly (på engelsk) (1): 12–20. 
  23. ^ a b c Mahoney, Barbara (2009). «Charles McNary Biography» (på engelsk). Oregon Historical Society. Besøkt 3. mars 2014. 
  24. ^ a b Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 50–59. ISBN 0-875-95173-2. 
  25. ^ Egerton, George W. (1978). «Britain and the 'Great Betrayal': Anglo-American Relations and the Struggle for United States Ratification of the Treaty of Versailles, 1919-1920». The Historical Journal (på engelsk) (4): 891 og 909–911. 
  26. ^ Ambrosius, Lloyd E. (1972). «Wilson, the Republicans, and French Security after World War I». The Journal of American History (på engelsk) (2): 341–352. 
  27. ^ Trow, Clifford W. (1981). «"Something Desperate in His Face": Woodrow Wilson in Portland at the "Very Crisis of His Career"». Oregon Historical Quarterly (på engelsk) (1): 40–64. 
  28. ^ Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (på engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 29–30 og 44–45. ISBN 0-671-51099-1. 
  29. ^ Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 61–70. ISBN 0-875-95173-2. 
  30. ^ Johnson, Roger T. (1980). «Part-Time Leader: Senator Charles L. McNary and the McNary-Haugen Bill». Agricultural History (på engelsk) (4): 527–541. 
  31. ^ Fausold, Martin L. (1977). «President Hoover's Farm Policies 1929-1933». Agricultural History (på engelsk) (2): 362–377. 
  32. ^ Porter, Kimberly K. (2000). «Embracing the Pluralist Perspective: the Iowa Farm Bureau Federation and the McNary–Haugen Movement». Agricultural History (på engelsk) (2): 381–392. 
  33. ^ Dick, Wesley Arden (1989). «When Dams Weren't Damned: The Public Power Crusade and Visions of the Good Life in the Pacific Northwest in the 1930s». Environmental Review (på engelsk) (3–4): 122. 
  34. ^ Hachey, Thomas E. (1970). «Profiles in Politics: British Embassy Views of Prominent Americans in 1939». The Wisconsin Magazine of History (på engelsk): 3–22. 
  35. ^ Patterson, James T. (1966). «A Conservative Coalition Forms in Congress, 1933-1939». The Journal of American History (på engelsk) (4): 757–772. 
  36. ^ Associated Press (6. mars 1933). «Senate Democrats to Organize Today». The New York Times (på engelsk). 
  37. ^ Phillips, John D. (1961). Charles L. McNary: Progressive Ideology and Minority Politics During the New Deal (på engelsk). University of Oregon.  [Mastergradsavhandling]
  38. ^ Plesur, Milton (1962). «The Republican Congressional Comeback of 1938». The Review of Politics (på engelsk) (4): 525–562. 
  39. ^ Peters, Charles (2005). Five Days in Philadelphia: The Amazing "We Want Willkie" Convention of 1940 and How It Freed FDR to Save the Western World (på engelsk). New York: Public Affairs. 
  40. ^ Catledge, Turner (29. juni 1940). «Senator Drafted: New Party Rulers Pick Veteran Farm Leader to Balance Ticket». The New York Times (på engelsk). 
  41. ^ Neuberger, Richard L. (7. juli 1940). «M'Nary Is Strong in the Northwest». The New York Times (på engelsk). 
  42. ^ Bain, Richard C. og Parris, Judith H. (1973). Convention Decisions and Voting Records (på engelsk) (2 utg.). Washington, D.C.: Brookings Institution Press. s. 254–256. 
  43. ^ «Hull 'Double Talk' Scored by M'Nary». The New York Times (på engelsk). 6. oktober 1940. 
  44. ^ Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. s. 233–235. ISBN 0-875-95173-2. 
  45. ^ McNarys presidentkandidat fra 1940, Wendell Willkie, døde seks måneder senere. Dette er den eneste gangen at både en presidentkandidat og en visepresidentkandidat for et av de store partiene har dødd i løpet av perioden som de stilte til valg for.
  46. ^ Ultich, Roberta (26. august 1993). «Hatfield chalks up yet another mark». The Oregonian (på engelsk): 1. 
  47. ^ «Baptist Politicians in Oregon. Charles Linza McNary (1874-1944)» (på engelsk). politicalgraveyard.com. Besøkt 3. mars 2014. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Johnson, Roger T. (1967). Charles L. McNary and the Republican Party During Prosperity and Depression (på engelsk). University of Wisconsin–Madison.  [Doktorgradsavhandling]
  • Neal, Steve (1985). McNary of Oregon: A Political Biography (på engelsk). Portland: Western Imprints. ISBN 0875951732. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]