Chen Jiongming
| Chen Jiongming | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. jan. 1878[1] Haifeng | ||
| Død | 22. sep. 1933[1] (55 år) Hongkong | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Parti | Zhi-Gong-partiet Tongmenghui | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet Republikken Kina | ||
Chen Jiongming (forenklet kinesisk: 陈炯明; tradisjonell kinesisk: 陳炯明; Mandarin Pinyin: Chén Jiǒngmíng; Wade–Giles: Ch'en2 Chiung3-ming2; Jyutping: Can4 Gwing2ming4, født 13. januar 1878 i Haifeng i provinsen Guangdong i Kina, død 22. september 1933 (55 år) i Hongkong) var en kinesisk politiker, krigsherre, jurist og revolusjonær i den senere del av Qingdynastiets tid og tidlige del av den republikanske era.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Chen var utdannet til advokat og ble i sitt liv lovgiver i Qingdynastiet, republikansk revolusjonær, militær leder og føderalist som forsøkte å gjenoppbygge Kina som en demokratisk republikk. Han ble med i Sun Yat-sens revolusjonære allianse i 1909 og ble øverstkommanderende for Guangdong-hæren. Etter Xinhairevolusjonen, som styrtet Qing, ble han militærguvernør over Guangdong tre ganger (1911–12, 1913, 1920–23), sivil guvernør over Guangdong mellom 1920 og 1922 samt militærguvernør over Guangxi mellom 1921 og 1922.
Chen var til stor hjelp i Sun Yat-sens bevegelse for å beskytte den provisoriske konstitusjonen, og han hjalp også Sun Yat-sen med å grunnlegge en revolusjonær base i Guangzhou i 1917. Chen var imidlertid ikke enig med Sun om hvilken vei Kina skulle ta i framtiden. Sun ville forene Kina med voldsmetoder og gjennomføre forandringer med en sentralisert regjering ledet av et ettpartisystem. Chen gikk inn for en føderal stat med flerpartisystem der Guandong skulle være en modellprovins som kunne bidra til en fredelig forening av Kina. Chen motsatte seg Suns planer om å starte et felttog mot nord for å beseire krigsherrene og forene landet.
I 1922 ledet Chen en oppstand mot Sun Yat-sens regjering, som tvang Sun til å flykte fra Guangzhou til sjøs. Året derpå klarte Sun Yat-sen og Kuomintang å gjeninnta Guangzhou med hjelp av krigsherren Tang Jiyao, og Chen flyktet til Huizhou i østre Guangdong, der han forble i to år hvorpå han måtte flykte til den britiske kolonien Hongkong. Der ble han leder for Zhi-Gong-partiet.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Chen ble sett på som en forræder og en reaksjonær krigsherre av både Kuomintang og Det kinesiske kommunistiske parti på grunn av hans opprør mot Sun i 1922. Suns parti begynte raskt å utgi litteratur mot Chen for å bringe ham i vanry. Kommunistene, som hadde inngått en allianse med Sun og som enn i dag betrakter Sun som den kinesiske revolusjons far og store helt, har fremstilt Chen som kontrarevolusjonær.
Hians eget parti forsvarte ham som en sann revolusjonær og demokrat, og pekte på alt det det sentraliserte nasjonalistiske og deretter kommunistiske diktatur bragte med sefg av tragedier, vanstyre og korrupsjon. Etter at hans parti gikk inn i Enhetsfront med kommunistene i 1947, er Chens rolle blitt nærmest retusjert vekk fra partihistorien.
Han er blitt forsvart av historikeren Li Ao.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Howard L. Boorman, Richard C. Howard: Biographical dictionary of republican China, 1967-1979, Columbia U.P. New York.
- Leslie H. Dingyan chen: Chen Jiongming and the Federalist Movement: Regional Leadership and Nation Building in Early Republican China. Ann Arbor: Center for Chinese Studies, the University of Michigan, 1999.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Center for Chen Jiongming Studies - kinesisk
- Center for Chen Jiongming Studies - engelsk
- University of Michigan Press Book: Chen Jiongming and the Federalist Movement Arkivert 13. september 2012 hos Wayback Machine.