Chen Xilian | |||
---|---|---|---|
Født | 4. jan. 1915 Hong'an | ||
Død | 10. juni 1999[1][2] (84 år) Beijing | ||
Beskjeftigelse | Politiker | ||
Embete | |||
Barn | Chen Zaifang | ||
Parti | Kinas kommunistparti | ||
Nasjonalitet | Kina | ||
Chen Xilian (forenklet kinesisk: 陈锡联, tradisjonell kinesisk: 陳錫聯, pinyin: Chén Xīlián, opprinnelig Chen Kaichu, født 4. januar 1915 i Hong'an fylke i Hubei i Kina, død 10. juni 1999 i Beijing) var en general i Folkets frigjøringshær i Folkerepublikken Kina og medlem av Politbyrået for det kinesiske kommunistparti. Chen med medlem av Politbyrået i tre partikongressperioder i perioden 1969–80 og innehadde en rekke innflytelsesrike lederverv.
Chen sluttet seg til en lokal kommunistisk geriljaenhet i 1929, i nokså ung alder, og ble med i Kinas kommunistiske ungdomsliga året etter.[3]
Han var general i hæren fra 1955 og ble året etter alternerende medlem av den åttende sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti.
Chen Xilian ble sendt som toppleder til Mandsjuria, en landsdel som var i dyp krise utløst av vanstyret under kampanjen det store spranget.[4] I midten av 1963 ble Chen utnevnt til partisekretær for kommunistpartiets nordøst-sentrale byrå, og han samarbeidet der tett med Song Renqiong.[5] I 1965 ble han også medlem av Det nasjonale forsvarsråd og forble i det vervet til rådet ble nedlagt i 1975.
Chen ble tidlig under kulturrevolusjonen angrepet av rødegardistene som en som motsatte seg radikalisering. Gjennom året 1967 forsøkte han å holde det gående ved å gi små konsesjoner til rødegardistenes krav. Man fikk plassert offiserer fra Folkets frigjøringshær i sensitive stillinger som i provisoriske revolusjonskomiteer, og forfremmet raskt uerfarne radikalere til høye poster. Det synes som om Chen styrke radikalernes fiendskap mot Song og det regionale partiapparat.[6] Det er mindre klart om han med vilje iscenesatte grense-episoden mot Sovjetunionen i mars 1969.
Han var allerede en mektig størrelse i regionens militære anliggender, og hans karriere nådde nye høydepunkter under kulturrevolusjonen. Han ble elevert til Politbyrået under den 9. nasjonale partikongress i 1969, og da de væpnede styrker overtok administrasjonen i regionene ble han kommunistpartiets førstesekretær i provinsen Liaoning (1971–74).
I 1971 var Chen den første militære som fordømte Lin Biao etter hans påståtte kuppforsøk og påfølgende død. Gjennom skrivergruppen i Liaonings partikomite, en gruppe han fullstendig kontrollerte, stod han bak et kraftig angrep på Lin i november 1971-utgaven av «Røde Fane» (Hongqi).
Han ble gjenvalgt til Politbyrået i 1973, og han fikk i januar 1974 som ny maktposisjon lederskapet for Beijing militærdistrikt. Denne posten hadde han til januar 1980, da han ble erstattet av Qin Jiwei. Han ble visestatsminister på midten av 1970-tallet og beholdt den tittelen til sitt fall fra makten i 1980.
I 1976, etter at Zhou Enlai var død og Deng Xiaopings utrensket, var general Chen en kort periode fungerende forsvarsminister og generalsekretær for kommisjonen for militære anliggender, i stedet for marskalk Ye Jianying. Noen forskere mener at det fremfor alt var Chen som fikk organisert arrestasjonen av Firerbanden under statskuppet i september, mens andre mener at dette snarere var Wang Dongxings verk.[7]
Deng Xiaopings gjenkomst til maktposisjonene i 1977 førte til at mange av dem som ved å ha blitt utrensket under Mao, ble rehabilitert. Det var til en viss grad på grunn av at slike var blitt fjernet at Chen Xilians hadde kommet til så høye posisjoner. Peng Dehuai, Huang Kecheng, Deng Hua og Song Renqiong, og mange andre, ble rehabilitert årene 1977-79, og dette innebar at Chens makt avtok.[8]
Han kom heller overens med Deng Xiaopings reformer og ble sammen med tre kolleger (Wu De, Ji Dengkui og Wang Dongxing), kalt «den lille firerbanden», degradert til vanlig sentralkomitestatus i februar 1980.
Chen ble utnevnt til kommunistpartiets sentrale rådgivende kommisjons stående komite i september 1982.