Christian Mayer | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 20. aug. 1719[1][2][3][4]![]() Modřice[5] | ||
Død | 16. apr. 1783[1][2][3][4]![]() Heidelberg | ||
Beskjeftigelse | Astronom, fysiker, matematiker, kartograf, landmåler, naturviter, universitetslærer, katolsk prest, geodesist ![]() | ||
Embete | |||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Medlem av | Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Royal Society (1765–) Bayerische Akademie der Wissenschaften | ||
Utmerkelser | Fellow of the Royal Society | ||
Arbeidssted | Universitetet i Heidelberg | ||
Fagfelt | Astronomi,[6] astronomisk observatorium,[6] matematikk,[6] fysikk,[6] kartografi,[6] geodesi,[6] meteorologi[6] | ||
Christian Mayer (født 20. august 1719 i Mederitz nær Brünn i Mähren, død 16. april 1783 i Mannheim) var en tysk astronom, matematiker og fysiker og medlem av jesuitterordenen.
Han ble utdannet i gresk, latin, matematikk, filosofi og teologi (i Mainz), skjønt alle studiestedene er ikke kjent for ettertiden. Tidlig i tyveårene bestemte han seg for å bli jesuitt, noe som han høstet misbilligelse for fra sin fars side. Han gikk inn i jesuittordenen i Mannheim i 1745.
Mayer var først lærer i matematikk og klassiske språk på jesuittes læreanstalt i Aschaffenburg. I 1751 ble han professor for filosofi ved Universitetet i Heidelberg, og i 1752 gikk han over til å inneha universitetets første lærestol for eksperimentell fysikk ved samme universitet. Han var imens blitt meget opptatt av astronomi.
Under et opphold i Paris, der han skulle sette seg inn i vannforsyningssaker, ble han kjent med astronomene Nicolas Louis de Lacaille, Joseph-Jérôme de Lalande, César François Cassini de Thury og Pierre Bouguer, og lærte seg bruken av astronomiske og geodetiske instrumenter. Etter hjemkomsten observerte han med sine instrumenter en komet som kom i retur etter å ha svingt rundt om solen (1759), og likeså venuspassasjen i 1761 i Schwetzinger Schlossgarten, og i 1765 en partiell solformørkelse (og likeså en solformørkelse i 1778).
Han var da blitt utnevnt til hoffastronom i Mannheim, og fikk i oppdrag å utvelge instrumenter til bruk ved de nye stjerneobservatorier i Schwetzingen og Mannheim. I Mannheim kunne han deretter gjennomføre en rekke astronomiske observasjoner, og publiserte så forløpende en rekke verker innen faget.
Han søkte om, og mottok i desember 1765, et fellowship fra Royal Society.[7]
I 1769 ble han invitert til St. Petersburg for å observere Venuspassasjen, noe han gjorde sammen med Anders Johan Lexell.
I 1773, ble jesuittordenen oppløst av pave Klemens XIV, og som en følge av dette måtte han slutte som hoffastronom. Men han var ikke desto mindre i stand til å fortsette sine astronomiske observasjoner og studier.
Han var en av de første som studerte dobbelstjernene, som han oppdaget og systematisk undersøkte. Ved disse arbeider ble han en forgjenger til William Herschel. Hans instrumenter var imidlertid ikke helt sikre, ved det at det ikke alltid var mulig å skjelne mellom sanne dobbelstjerner og tilfeldige tilsynes tett ved hverandre synlige stjerner. I 1777-78 kompilerte han en katalog over 80 dobbeltsjerner, som han publiserte under tittelen Gründliche verteidigung neuer beobachtungen von fixsterntrabanten, welche zu Mannheim auf der kurfürstl. sternwarte entdeckt worden sind.