Christoph Bernhard | |||
---|---|---|---|
Født | 1. jan. 1628[1][2][3][4] Kołobrzeg[5] | ||
Død | 14. nov. 1692[1][3][4][6] (64 år) Dresden[7] | ||
Beskjeftigelse | Komponist, musikkforsker, sjefdirigent, musikkteoretiker, sanger | ||
Embete | |||
Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
Periode | Barokkmusikk | ||
Musikalsk karriere | |||
Stemmetype | Tenor |
Christoph Bernhard (1628–1692) var en tysk komponist, kapellmester og musikkteoretiker.
Bernhard fikk sin første musikkundervisning i Danzig; framfor alt av Sweelinck-elevene Paul Siefert og Christoph Werner. I 1648 ble han sanger ved Dresdner Hofkapelle som ble ledet av Heinrich Schütz. Rundt 1650 foretok han en ettårig reise til Italia der han blant annet ble kjent med Giacomo Carissimi, kapellmesteren ved Collegium Germanicum i Roma. Bernhard oppholdt seg også i Italia ni måneder i 1656. I 1655 ble han visekapellmester i Dresden, en stilling han hadde til 1664.
I 1664 overtok han stillingen som musikkdirektør og kantor ved Johanneum i Hamburg etter Thomas Selle.
I 1674 vendte han tilbake til Dresden og gjenopptok stillingen som visekapellmester. Han var ellers musikklærer for prins Johan Georg IV av Sachsen og broren, den senere kong August II av Polen av Polen. I 1680 ble han utnevnt til hoffkapellmester.
Heinrich Schütz regnet Bernhard som en av sine beste elever og gav ham i oppdrag å skrive en motette til sin gravferd. Bernhard skrev også en gravferdsmotett for Johann Rist, dessuten lieder, arier og kirkemusikk.
Bernhard skrev viktige musikkavhandlinger med temaer som kontrapunkt, moduslære, stillære, ornamentikk- og figurlære. Han regnes som et speilbilde av Schütz' komposisjonslære.
Bernhard publiserte fire musikkteoretiske skrifter. Verken publiseringsår eller hvilken rekkefølge de ble utgitt i er kjent: