Conrad Bonnevie-Svendsen | |||
---|---|---|---|
Født | 11. apr. 1898[1][2] Oslo | ||
Død | 12. juni 1983[1][2] (85 år) | ||
Beskjeftigelse | Prest | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Far | Conrad Svendsen | ||
Nasjonalitet | Norge |
Conrad Bonnevie-Svendsen (født 11. april 1898 i Kristiania, død 12. juni 1983) var en norsk døveprest.
Han var sønn av døveprest Conrad Svendsen og døvelærer Hanne Bonnevie samt dattersønn av skoledirektør og statsråd Jacob Aall Bonnevie. Han vokste opp på Hjemmet for Døve, som faren hadde grunnlagt, og lærte tidlig tegnspråk. Etter artium i 1916 var han husfar og lærer på hjemmet, og tok teologisk embedseksamen i 1920 og praktikum i 1921. Han giftet seg i 1921 med Marit Lien, datter av ingeniør og verkseier Simen Johnsen Lien. I 1933 overtok Bonnevie-Svendsen farens stilling som hovedprest for døve i Norge, en stilling han skjøttet frem til han avgikk med pensjon i 1968.[3]
Bonnevie-Svendsen spilte en sentral rolle i det kirkelige motstandsarbeidet under okkupasjonen. Han var kirkens medlem i Koordinasjonskomiteen. Våren 1945 måtte han flykte til Sverige.[4]. Etter frigjøringen var Bonnevie-Svendsen konsultativ statsråd for kirkesaker i Kirke- og undervisningsdepartementet i samlingsregjeringen fra 25. juni til 5. november 1945 som representant for Hjemmefronten. I 1945 stiftet han også Menighetspleienes Landsforbund. Sammen med prost Henrik Hauge etablerte han Kirkens Nødhjelp i 1947 som en aksjon for nødstedte i Tyskland. I 1960 ble Kirkens Nødhjelp skilt ut fra Menighetspleienes Landsforbund som egen selvstendig organisasjon. Bonnevie-Svendsen var formann i Kirkens Nødhjelps styre i 32 år sammenhengende frem til 1979. Han var også høyt rangert frimurer og visepresident i Rotary International fra 1949 til 1950.[3]
Han ble kreert til teologisk æresdoktor ved Christian-Albrechts-Universität zu Kiel i 1952 og utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1958.[3] Bonnevie-Svendsenbreen i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham.