De 28 bolsjeviker var en gruppe kinesiske studenter som studerte ved Sun Yat-sen-universitetet i Moskva fra sent i 1920-årene til tidlig 1935. De kalles også for de hjemvendte studenter. Universitetet ble grunnlagt i 1925 som følge av alliansepolitikken overfor Sovjetunionen til Kuomintangs grunnlegger Sun Yat-sen (død i mars 1925), og det ble oppkalt etter ham. Universitetet fikk spille en viktig rolle i kinesisk historie ved at det utdannet en rekke ledende kinesiske politiske skikkelser. De mest kjente av dem ble kollektivt betegnet som de 28 bolsjeviker.[1]
Det er en rekke noe divergerende lister over de 28. Én av dem regner opp 29 aktive medlemmer, nemlig: Wang Ming (王明) og hans hustru Mèng Qìngshù (孟庆树); Bo Gu (博古); Zhang Wentian (张闻天); Wang Jiaxiang; Yang Shangkun; Chén Chānghào (陈昌浩) og hans hustru Dù Zuòxiáng (杜作祥); Shěn Zémín (沈泽民) og hans hustru Zhāng Qínqiū (张琴秋); Hé Kèquán (何克全) eller Kǎi Fēng (凯丰); Xià Xī (夏曦); Hé Zǐshù (何子述); Shèng Zhōngliàng (盛忠亮); Wáng Bǎolǐ (王宝礼); Wáng Shèngróng (王盛荣); Wáng Yúnchéng (王云程); Zhū Āgēn (朱阿根); Zhū Zìshùn (朱自舜, kvinne); Sūn Jìmín (孙济民); Sòng Pánmín (宋盘民); Chén Yuándào (陈原道); Lǐ Zhúshēng (李竹声); Lǐ Yuánjié (李元杰); Wāng Shèngdí (汪盛荻); Xiāo Tèfǔ (肖特甫); Yīn Jiàn (殷鉴); Yuán Jiāyōng (袁家镛), Xú Yǐxīn (徐以新). At listen er på 29 navn i stedet for 28, skyldes at Xú Yǐxīn pendlet mellom venstre- og høyrestandpunkter. Dermed er denne gruppen også blitt kalt «de 28 og en halv bolsjeviker».
Med støtte fra deres mentor Pavel Mif, president for Sun Yat-sen-universitet og Kominternrepresentant den gang, vendte de tilbake til Kina etter avsluttet eksamen. Dette førte til en drakamp mot Li Lisan og hans allierte, som den gang kontrollerte det kinesiske kommunistparti (KKP). Dissidenter mot Li i partiet var også kritiske til de hjemvendte. Men under det fjerde plenarmøte av lkommunistpartiets sjette nasjonalkongress vant gruppen en overveldende seier, støttet av Pavel Mif. Wang Ming ble innvalgt i politbyrået, og Bo Gu og Zhang Wentian fikk andre sentrale embeder.
Dermed blusset konflikten mellom Sentralkomiteen og Mao Zedongs skjøre kinesiske sovjetrepublikk opp igjen. Selv om Wang Ming dro tilbake til Moskva etter et kort opphold i Shanghai, inntok etter tur Bo Gu og Zhang Wentian stillingen som Sentralkomiteens generalsekretær, og ledet den kinesiske revolusjon på radikalt vis.
Etter Chiang Kai-sheks blodige antikommunistiske utrenskninger i 1927, gikk KKP under jorden i Shanghai og andre byer. Men tidlig i 1930-årene var selv det temmelig risikabelt, og mange begynte å konvergere om Jiangxi-sovjetet. Blant de første som kom tid var Zhou Enlai, som begynte å bygge ned Maos maktposisjon der. Da Bo Gu ankom i 1933, var denne prosessen på det nærmeste fullført.
Etter at kommunistene hadde motstått en rekke angrep fra nasjonalisthæren, skiftet Chiangs tyske rådgivere taktikk og begynte å bygge befestede stillinger i konsentriske sirkler som stadig ble strammet inn mer og mer rundt det kommunistiske hovedkvarteret. Dette fremtvang til slutt «den lange marsjen». Noe etter at marsjen var kommet i gang innkalte partiledelsen til en utvidet konferanse i Zunyi for å drøfte revolusjonens retning og ledelse. Under denne Zunyikonferansen i 1935 led de 28 bolsjeviker nederlag mot Mao Zedong og hans allierte, mye på grunn av at Zhou Enlai og Zhu De nå stilte seg bak Mao.
Bo Gu holdt seg til militærrådgiver Otto Braun (Li De) fra Komintern, mens Zhang og Wang Jiaxiang, generalkommissær for Den røde armé, og Yang Shangkun, kommissær for Den røde armés tredje feltarmé den gang, gikk over til Mao. Dermed var de 28 bolsheviker varig splittet. Wang Ming ble sendt i eksil til Moskva der han senere døde. Zhang ble degradert til ideologisk forskerarbeid i Yan'an, og ble senere utnevnt til assisterende utenriksminister etter 1949. Han døde under kulturrevolusjonen etter at han hadde dannet en «kontrarevolusjonær gruppe» sammen med Peng Dehuai. Bo Gu døde i en flystyrt i 1940-årene under innflyvning til Yan'an.
Den vanlige vestlige oppfatning går ut på at gruppen neglisjerte bøndene som bidro så sterkt til Maos mobile krigsmetoder. De mente at det var deres rett anføre revolusjonen.
Selv om det definitivt fantes en gruppe som ble kalt de 28 bolsjeviker, hevder historikeren Thomas Kampen (i boken Mao Zedong, Zhou Enlai and the Evolution of the Chinese Communist Leadership) at den bare var en samstemt gruppe mens medlemmene var i Moskva, og at de da var i opposisjon både til Kuomintang- og trotskisttendenser. Det hevdes også at ettersom de ikke vendte tilbake i samlet flokk, men den ene etter den andre, klarte de ikke å danne noen slagkraftig egen fraksjon. Dessuten er det spørsmål om gruppens berømmelse kanskje bare er knyttet til deres grad av enighet med teoriene til deres mest fremstående representant, Wang Ming.
De 28 bolsjeviker ble brikker i maktkampen mellom deres mentor Pavel Mif og Det kinesiske kommunistparti. Gruppens medlemmer var relativt uerfarne hva gjeldt revolusjonær kamp, til tross for deres kollektive styrke. Selv om flere enkeltmedlemmer oppnådde posisjoner var de som gruppe dømt til å mislykkes, er det dem som hevder. I ettertidens Kina er uttrykket de 28 bolsjeviker blitt et kodeord for dogmatisme.