De fire gamle eller de fire gamle ting (kinesisk: 四旧; pinyin: Sì jiù) var Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Ett av kulturrevolusjonens uttrykte mål var å knuse de fire gamle.[1] Det begynte i Beijing i Folkerepublikken Kina med en tale av Lin Biao til en enorm mengde rødegardister den 18. august 1966[2] og iverksettelsen braket løs den 20. august 1966.[3]
Det eneste kinesiske navnet på kampanjen var «破四旧», men dette er blitt oversatt litt forskjellig:
Det kinesiske kommunistiske parti gav bare løse holdepunkter for hva som skulle medregnes blant som virkelig gamle og uønskede ting. Resultatet ble ofte at dersom noe stammet fra før kommunismens Kina, det vil si fra før 1949, så kunne det rammes. Det gjaldt også eldgammel kunst. Enhver som ble knepet med gamle ting blant sine eiendeler, kunne nedkalle rødegardistenes vrede over seg, og det kunne få meget alvorlige konsekvenser.[7]
Mao Zedong proklamerte i 1966, tidlig under kulturrevolusjonen, at man måtte knuse de fire gamle.[3]. Rødegardistene tok dette oppdraget meget alvorlig. Resultatet ble herjinger og ødeleggelser som gikk ut over gammel kinesisk arkitektur, brenning av kinesisk litteratur og kulturgjenstander, smadring av antikviteter, oppskjæring av gamle malerier, og så videre. Mange familiers slektsbøker, som noen ganger var blitt bevart gjennom mange århundrer, ble til aske. Betydelige kulturminner gikk tapt for alltid. Folk i besittelse av slike klenodier ble hardt straffet. Intellektuelle var særlig utsatt for utrenskningene, og ble betraktet som personifiseringer av de fire gamle. De ble hånet, plaget, fengslet, torturert og noen ganger drept.[7]
Da statsminister Zhou Enlai hørte at Rødegardistene nærmet seg Den forbudte by, beordret han portene stengt og militære styrker ut på vakt. Slik fikk han forhindret store ødeleggelser der.
Det er aldri blitt satt opp noen offentlig oversikt fra kommunistpartiets side over ødeleggelsenes omfang og kostnader. Etterhvert lekket det ut, også til utlandet, en rekke fortellinger om drap og ødeleggelser under kulturrevolusjonen.[9]
Fra 1990-årene av har det pågått en massiv gjenoppbygging og restaurering av ødelagt kulturarv. Dette har skjedd samtidig med en ny folkelig kinesisk interesse for den nasjonale kulturarv.