De temporum ratione («Beregningen av tid») er en latinsk avhandling skrevet i angelsaksiske England av munken Beda den ærverdige i Northumbria i 725. Avhandlingen omfatter en innledning til det tradisjonelle synet i antikken og tidlig middelalder om kosmos, inkludert en forklaring på hvorfor den sfæriske (runde) jordkloden influerte på endringen av dagslysets lengde, om hvordan sesongmessige bevegelser av solen og månen påvirket endringen av nymåne hver kveld i skumringen, og et kvantitativ forhold mellom endringene i tidevannet ved et gitt sted og den daglige bevegelsen til månen.[1]
Beregningen av tid beskriver en rekke gamle kalendere, blant annet den angelsaksiske kalenderen.[2] Fokuset til verket var kalkuleringen av datoen for påsken, noe som var et stridsemne mellom den katolske kristendom i England og den keltiske kristendom i Irland. Beda beskriver metoden som ble utviklet av Dionysius Exiguus. Verket ga også instruksjoner for å kalkulere datoen for påskefullmånen, for å beregne bevegelsen til solen og månen via dyrekretsen, og for mange andre beregninger knyttet til kalenderen.
Verket inneholder også en del referanser til angelsaksisk mytologi av viktighet for forskere.