De ti store felttog

Mandsjuiske invasjoner
1618-1793
Mandsjuiske invasjoner ; 1618-1793
	Kina; (Sarhu - Ningyuan - De tre føydalherrer) ; 1. Korea ; 2. Korea ; Penghu & Taiwan ; Dzjungaria ; Tibet; Xinjiang ; Sichuan ; Burma ; Việt Nam ; Nepal

Shí Quán Wǔ Gōng; 十全武功
	; Kalmuk Ayusis styrker stormer Dawaachis leir ved Gädän-Ola i 1755; Kartet under viser Qing-Kina i 1757.
Dato	1747-1793
Sted	Sichuan, Xinjiang, Tibet, Taiwan, Nepal, Burma & Vietnam
Resultat	Delvis seier til Qing-dynastiet. Dzjungar-khanatet ødelagt; Pasifisering av Xinjiang; Jinchuan-stammene beseiret; Nederlag i Burma; Militært nederlag i Việt Nam; Nepalsk invasjon midlertidig slått tilbake; Taiwansk opprør slått ned;
	Stridende parter
Qing-dynastiet ; Lê-dynastiet	Dzjungar-khanatet; Jinchuaner; Konbaung-dynastiet ; Nepal ; Tây Sơn-dynastiet; Taiwanske opprørere ; Uyghurer
	Kommandanter og ledere
Kangxi-keiseren ; Jiaqing-keiseren; Fu Kang'an ; Jaohûi ; Ming Rui † ; Lê Chiêu Thống; Andre	Dawaachi; Amursanaa; Hsinbyushin ; Maha Thiha Thura ; Rana Bahadur Shah ; Nguyễn Huệ ; Lin Shuangwen; Zhuang Datian; Andre
	Styrker
~260.000+, totalt over én million	Til sammen ~600.000
	Tap
~70.000+ bare i Burma	~480-800.000 dzjungarer

De ti store felttog (kinesisk: 十全武功; hanyu pinyin: Shí Quán Wǔ Gōng) var en serie felttog startet av det kinesisk-mandsjuiske Qing-dynastiet under Qianlong-keiserens regjeringstid fra 1735 til 1796, og som ble svært lovprist i Qing-dynastiets historieverker. Tre av disse felttogene ble utkjempet for å utvide Qing-rikets grenser i Sentral-Asia, hvorav to for å beseire de oirat-mongolske dzjungarene og ett for å pasifisere muslimske opprørere i Xinjiang; av de sju andre felttogene ble to startet for å slå ned jinchuanopprørere i Sichuan og et annet for å slå ned et opprør på Taiwan, mens to andre felttog var intervensjoner i Burma og Viet Nam og de to siste ble utkjempet for å forsvare riket mot de krigerske gurkhaene fra Nepal.

Felttogene ble regnet som store seire for Qing, men både i Burma og i Viet Nam ble kineserne beseiret og måtte gi opp målene sine. Også felttogene mot opprørerne i Sichuan og på Taiwan ble svært kostbare, og Qing utryddet systematisk de opprørske jinchuanene og dzjungarene i det som må kunne beskrives som et folkemord hvor flere hundre tusen mennesker ble drept. Selv om de kinesiske soldatene beseiret gurkhaene i 1793, kunne de heller ikke forhindre gjentatte nepalske angrep i de følgende årene.

Det første felttoget mot jinchuanene (1747)

Av de ti felttogene kom de to kampanjene mot jinchuanene til å bli både de dyreste og de vanskeligste, og også de mest destruktive. Jinchuanene (hvis navn på kinesisk (金川) ordrett oversatt betyr Gyllen Elv) var bosatt nordvest for Chengdu i Sichuan, og var et stammefolk beslektet med tibetanerne og amdoene.

Det første felttoget mot jinchuanene kom riktignok til å bli en relativt enkel affære for kineserne, og med lite bruk av makt klarte den kommanderende mandsjugeneralen under felttoget i 1747-9 å få stammefolkenes ledere til å gå med på en fredsavtale før han trakk seg ut av området.

Det første felttoget mot dzjungarene (1755)

I det syttende århundre hadde de mongolske dzjungarene opprettet Dzjungar-khanatet i det som i dag er Xinjiang og deler av Kasakhstan og det sørlige Sibir. Dzjungarene hadde også på slutten av 1600-tallet utkjempet en krig med Qing-Kina. Dzjungarene hadde siden også intervenert i Tibet, men ble drevet ut av kinesiske soldater, som så besatte Tiber i 1720. Ved khan Galdan Tserens død i 1745 var Dzjungarkhanatet fremdeles sterkt, men nå ble det svekket gjennom stridigheter om tronfølgen. I 1749 overtok Dawaachi, støttet av adelsmannen Amursanaa, etter å ha styrtet sin fetter, Galdan Tserens sønn, Lamdarjaa. Dawaachi og Amursanaa begynte så kjempe seg imellom, og Amursanaa og tre av Dawaachis slektninger overga seg så til Qing i 1753.

I 1755 angrep Qing-soldater Gulja og tok dzjungarenes khan Dawaachi til fange, og det er dette som har blitt regnet som det første dzjungar-felttoget.

Det andre felttoget mot dzjungarene (1757)

Av de ti felttogene var kanskje den endelige ødeleggelsen av dzjungarene av mandsjuiske og mongolske hærstyrker fra 1755 til 1757 det mest bemerkelsesverdige. Ødeleggelsen av Dzjungar-khanatet sikret den nordlige og vestlige grensen til Xinjiang og fjernet en rivalisering om innflytelsen over Dalai Lamaen i Tibet, og eliminerte dermed også rivaliserende innflytelse i Mongolia. Deretter åpnet det for den følgende pasifiseringen av den islamiserte tyrkisktalende sørlige halvdelen av Xinjiang. For å minne denne seieren fikk Qianlong bygd Puning-tempelet i Sommerpalasset i Chengde. Dette tempelet er bygd delvis i tibetansk stil, og det huser verdens høyeste treskulptur av boddhisattvaen Avalokiteśvara, og tempelet ble derfor også kalt Den store Buddha-tempelet.

For dzjungarene ble det kinesiske felttoget en katastrofe. Det ble ikke bare slutten på det siste store nomadiske imperiet på de asiatiske steppene, men også på dzjungarene som folkegruppe. Store områder ble avfolket, og Qing-embedsmenn estimerte at 30-50 % av dzjungarene ble massakrert (andre kilder sier dette tallet var enda høyere), 30-40 % døde av kopper og 20-30 % flyktet til Russland eller til de kasakhiske områdene. Totalt skal så mange som 80 %, eller 480-800 000 dzjungarer ha blitt drept mellom 1755 og 1757. Dette var antageligvis det største folkemordet i det attende århundre.

Felttoget mot Xinjiang (1759)

I 1759 ble det etablert et muhammedansk uyghurrike i Xinjiang, men de keiserlige Qing-soldatene ledet av mandsjugeneralen Jaohûi klart å innta Kashgar (men ikke Yarkand) å slå ned de muslimske stammenes opprør og slik pasifisere Xinjiang.

Felttoget mot Burma (1769)

I Burma var fremveksten av Konbaung-dynastiet hovedgrunnen til at Qing sendte en rekke militære ekspedisjoner for å sikre at burmeserne underordnet seg det kinesiske riket. Til tross for fire felttog mot Burma fra 1765 til 1769 i det som har blitt kjent som den kinesisk-burmesiske krig hadde ikke Qing noen framgang i landet. De kinesiske bannersoldatene var ikke kjent med burmesiske forhold, som inkluderte ulendt terreng og tropiske sykdommer, og ble slått tilbake med store tap av Konbung-hæren under general Maha Thiha Thura. Qianlongs svigersønn Ming Rui, som ledet en av ekspedisjonene, døde i denne krigen. Riktignok måtte ikke den burmesiske kong Hsinbyushin bare hanskes med den kinesiske invasjonen, men også med et opprør i det nylig okkuperte Siam, hvor siameserne beseiret de burmesiske okkupasjonsstyrkene under sin nye leder Taksin. Hsinbyushin skal visstnok ha blitt sint da hans kommandanter forhandlet fram en fredsavtale med Qing i 1790, da Qing og Konbaung tjue år etter krigen igjen etablerte diplomatiske forbindelser, noe Qianlong tolket som at burmeserne underkastet seg, og regnet krigen derfor for en seier. Den parten som tjente mest av denne krigen var riktignok siameserne, som kunne gjenerobre sine områder siden den burmesiske hæren var opptatt med å bekjempe kineserne.

Det andre felttoget mot jinchuanene (1776)

Nesten tredve år etter at de hadde trukket seg ut vendte mandsjuene tilbake til jinchuanenes område på grunn av interetniske stridigheter. Nå ble Qing-styrkene tvunget til å utkjempe en langvarig utmattelseskrig, som kostet Qing-dynastiet flere ganger så mye som de tidligere erobringene av Dzjungaria og Xinjiang. De opprørste jinchuan-stammene trakk seg tilbake til sine steintårn og -fort i de bratte fjellsidene, og kunne da bare bli drevet ut av kanonild. Mandsjugeneralene var nådeløse i sin utryddelse av de opprørske stammene, og etter felttoget ble regionen omorganisert til et militært prefektur og gjenbefolket med en mer samarbeidsvillig befolkning.

Felttoget på Taiwan (1788)

På Taiwan startet Lin Shuangwen, Zhuang Datian og andre Tiandihui-ledere et opprør, som i begynnelsen var suksessrikt, og så mange som 300.000 deltok i opprøret. Qing-generalen Fu Kang'an ble sendt for å slå ned dette opprøret med en styrke på 20.000 soldater, noe han klarte selv om det ble relativt dyrt for Qing-regjeringen, og lederne Lin Shuangwen og Zhuang Datian ble deretter tatt til fange.

Felttoget mot Việt Nam (1789)

Gjennom mesteparten av deres historie hadde vietnameserne anerkjent en kinesisk hersker som deres øverste overhode, mens de i praksis styrte seg selv i sitt eget land. Dette hadde vært tilfellet under det senere Lê-dynastiet, som i 1428 hadde overtatt makten i landet, men dette kom til å forandre seg da Tây Sơn-brødrene startet et nasjonalt opprør og beseiret de stridende Trịnh- og Nguyễn-føydalherrene og styrtet den siste Lê-keiseren, Lê Chiêu Thống.

Keiser Lê Chiêu Thống flyktet til Kina og henvendte til keiser Qianlong, siden han håpte at kineserne kunne hjelpe ham. I 1788 ble en stor Qing-hær sendt sørover for å gjeninsette keiser Lê på Việt Nams trone. Hæren klarte å innta Thăng Long og å gjeninsette Lê på tronen, men mange av hans tilhengere ble irritert på grunn av sine underdanige stillinger. Chiêu Thống ble av Qianlong behandlet som en vasall, og alle hans befalinger måtte først bli godkjent av Qing før de kunne gjennomføres. Uansett varte ikke styret til den gjeninnsatte keiseren lenge, siden Tây Sơn-lederen Nguyễn Huệ startet et overraskelsesangrep mot Qing-soldatene da disse feiret kinesisk nyttår i 1789. Kineserne var ikke forberedt, men kjempet i fem dager før de ble beseiret i slaget ved Đống Đa. Chiêu Thống flyktet tilbake til Kina, mens Nguyễn Huệ ble utnevnt til keiser Quang Trung. Selv om Nguyễn Huệ vant slaget mot kineserne, kom han likevel til å underkaste seg som en vasall under Qianlong, og godtok å betale tributt til Kina hvert år.

Det første felttoget mot Nepal (1791)

Felttogene mot de nepalske gurkhaene viser Qing-hoffets fortsatte sensitivitet til forholdene i Tibet. I årene fram til 1768 ble Nepal samlet under Prithvi Narayan Shah som et sterkt kongedømme, og omtrent på samme tid ble en ny, fremmed makt involvert i regionen; Storbritannia, gjennom Det britiske ostindiske kompani. I 1788 bestemte gurkhaherskerne seg for å invadere det sørlige Tibet.

De to mandsjuiske representantene i Lhasa (ambanene) gjorde ikke noe forsøk på å motsette seg invasjonen. I stedet brakte de den unge Panchen Lama, Gedun Choekyi Nyima, i sikkerhet da de nepalske styrkene plyndret det rike klosteret i Xigazê på vei Lhasa. Da Qianlong hørte om den nepalske invasjonen beordret han at soldater fra Sichuan skulle overføres til Lhasa for å gjenopprette ordenen. Da disse soldatene nådde Sør-Tibet, hadde gurkhaene allerede trukket seg ut, og dermed sluttet det som ble regnet som det første felttoget mot gurkhaene.

Det andre felttoget mot Nepal (1792)

I 1791 vendte gurkhaene tilbake med en stor styrke, og Qianlong skyntet seg med å sende en hær på 10.000 soldater, hvorav omtrent 6000 var mandsjuer og mongoler støttet av stammesoldater, under kommandoen til den dyktige generalen Fu Kang'an, med Hailancha som sin nestkommanderende. Hæren tok seg inn i Tibet fra Xining i Qinghai i nord, og forkortet dermed avstanden de måtte reise, og kom fram i slutten av vinteren 1791-2 etter å ha krysset høye fjellpass med mye snø og lave temperaturer. Sommeren 1792 ankom de det sentrale Tibet, og i løpet av to eller tre måneder kunne de rapportere at de hadde vunnet en avgjørende serie trefninger som presset gurkhaenes hærer over toppen av Himalaya og tilbake til Katmandudalen. General Fu fortsatte å kjempe mot gurkhaene fram til 1793, da han tvang dem til å overgi seg på mandsjuenes premisser.

Seieren i 1793 kom riktignok ikke til å forhindre fremtidige nepalske invasjoner i Tibet.

Etterspill

I sine senere år omtalte Qianlong seg som den gamle mann av de Ti fullførte (store felttog) (十全老人). Han skrev også et essay hvor han regnet opp seirene i 1792, som han kalte Opptegnelsen om de ti fullførte (十全记).

Qianlongs felttog kom til å bli svært dyre for Qing, og kostet til sammen mer enn 151 millioner tael sølv. Jinchuan-stammene besto av mindre enn 30.000 husstander, men det tok likevel fem år å pasifisere dem. Nesten en og en halv million pikuler (eller 150 millioner jin) ble overført for Taiwan-felttoget. I Burma og i Việt Nam ble kineserne militært beseiret, og i stedet for å gjeninnsette Lê Chiêu Thống, slik Qianlong hadde planlagt, endte han opp med å godkjenne det nye Nguyễn-dynastiet, og arrangerte til og med keiserlige giftemål mellom Qing og Nguyễn.

Merknader

^ Selv om disse statene motsatte seg Qing, var de ikke nødvendigvis allierte.
^ Bildeserien som viser slag under de ti store felttog var et samarbeidsprosjekt mellom kinesiske og europeiske kunstnere på slutten av 1700-tallet.

Eksterne lenker

(en) Ten Great Campaigns – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Selv om disse statene motsatte seg Qing, var de ikke nødvendigvis allierte.

[2] Bildeserien som viser slag under de ti store felttog var et samarbeidsprosjekt mellom kinesiske og europeiske kunstnere på slutten av 1700-tallet.

[2]

[1]