Den europeiske unions assosieringsavtale

Den europeiske unions assosieringsavtale, eller bare Assosieringsavtalen (AA), er en avtale mellom Den europeiske union, unionens medlemsstater og ikke-EU-medlemmer som skal skape et rammeverk for samarbeid mellom statene. Områder som ofte omfattes av slike avtaler, gjelder utvikling av følgende områder: politikk, handel, sosiale-, kulturelle- og sikkerhetsmessige forhold. Det juridiske grunnlaget for inngåelse av assosieringsavtaler er gitt av art. 217 TFEU (tidligere art. 310 og art. 238 TEC).

Assosieringsavtaler er brede rammeavtaler mellom EU (eller dets forgjengere) og dets medlemsstater - og en ekstern stat som styrer sine bilaterale relasjoner. Bestemmelsen for en assosieringsavtale ble inkludert i Roma-traktaten som etablerte Det europeiske økonomiske fellesskap som et middel for å muliggjøre Fellesskapets samarbeid med Storbritannia, som hadde trukket seg tilbake fra traktatforhandlingene på Messina-konferansen av 1955. For at en avtale skal kunne klassifiseres som en assosieringsavtale, må den - ifølge Den europeiske utenrikstjenesten, oppfylle flere kriterier:^[1]

• 1. Det rettslige grunnlaget for gjennomføring er artikkel 217 TFEU (tidligere art. 310 og art. 238 TEC)
• 2. Intensjon om å etablere et nært økonomisk og politisk samarbeid (mer enn enkelt samarbeid);
• 3. Opprettelse av spesielle organer for styring av samarbeidet, kompetent til å ta beslutninger som binder avtalepartene;
• 4. Tilby mest favorisert nasjonsbehandling;
• 5. Sørge for et privilegert forhold mellom EU og dets partnere;
• 6. Siden 1995 er klausulen om respekt for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper systematisk inkludert og utgjør et vesentlig element i avtalen;
• 7. I et stort antall tilfeller erstatter assosieringsavtalen en samarbeidsavtale som dermed intensiverer forholdet mellom partnerne.

Referanser

1. «Association Agreements» (PDF). European External Action Service. Arkivert fra originalen (PDF) 1. april 2012. Besøkt 9. august 2013.