Den hvite eskadron | |||
---|---|---|---|
orig. Lo squadrone bianco | |||
![]() Italiensk kinoplakat | |||
Generell informasjon | |||
Sjanger | Drama / Krig | ||
Utgivelsesår | 1936 | ||
Prod.land | Italia | ||
Lengde | 1 t. 40 min. | ||
Språk | Italiensk | ||
Bak kamera | |||
Regi | Augusto Genina | ||
Manusforfatter | Augusto Genina | ||
Basert på | «L'Escadron blanc» av Joseph Peyré | ||
Musikk | Antonio Veretti | ||
Foran kamera | |||
Medvirkende | Fosco Giachetti Antonio Centa Fulvia Lanzi Guido Celano | ||
Prod.selskap | Roma Film | ||
Premiere | 20. august 1936 (Venezia FF) 30. november 1939 (USA) | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb |
Den hvite eskadron (italiensk: Lo squadrone bianco) er en italiensk krigsfilm fra 1936 regissert av Augusto Genina.[1]
Filmen skildrer kavaleriløytnanten Mario Ludovici (Fosco Giachetti) som forlater Italia på grunn av ulykkelig kjærlighet og drar til Afrika for å forsvare italienske besittelser der. Han anses veik og upatriotisk av sine medsoldater, men etter hard strid mot berberske opprørere, hvor Ludovici kommer seirende ut, beviser han sin tapperhet og finner igjen sin indre styrke. Til slutt bestemmer han seg for å bli i Afrika og dedikere seg til kampen for å bevare det Italienske imperiet, på tross av at hans elskede Cristiana lover å ta ham tilbake.[2]
Den hvite eskadron ble produsert under den andre italiensk-abessinske krig som en propagandafilm for Mussolinis fascistregime. Den vant førstepremien (Mussolini Coppa) for beste italienske film under Filmfestivalen i Venezia i 1936.
Stavanger Aftenblads kritiker likte Den hvite eskadron og nevner spesielt at «de italienske skuespillerne ser glimrende ut», at Fosco Giachetti er «en behersket, sympatisk skuespiller» og at «Fulvia Lanzi av utseende kan måle seg med Isa Miranda».
Konklusjonen er at «Filmen antagelig er et ledd i det program Mussolini har fremsatt om en forherligelse i levende bilder av militærmakten i Italia. Propagandaen tar dog på intet punkt makten fra handlingen».[3]
Da filmen ble vist i Storbritannia mottok den positiv omtale fra Det britiske fascistparitet.[4]