Det andre Dáil var det irske parlamentet Dáil Éireann fra 16. august 1921 til 8. juni 1922. Parlamentet var et revolusjonært lovgivende organ for Den irske republikk, og ble ansett som en ulovlig forsamling av britiske myndigheter.
Representantene i det andre Dáil ble valgt i 1921. En av forsamlingens viktigste handlinger var å avslutte den irske uavhengighetskrig ved å ratifisere den anglo-irske traktat.
I 1920 vedtok Det britiske parlamentet Government of Ireland Act. Hensikten var å finne en løsning på «det irske problemet» ved å dele øya i to deler, Sør-Irland og Nord-Irland, som hver skulle ha et parlament og begrenset selvstyre, Home Rule. De første valgene til disse forsamlingene ble holdt i 1921.
Nasjonalister fra Sinn Féin deltok i disse valgene, men nektet å anerkjenne de nye parlamentene. I stedet regnet de begge valg som valg til det andre Dáil.
I Nord-Irland ble valget holdt 24. mai. Av 53 seter ble 40 vunnet av unionister, seks av moderate nasjonalister og seks av Sinn Féin. I Sør-Irland ble det ikke avholdt noen avstemning, ettersom samtlige kandidater stilte uten motkandidat. Av de 128 setene tok Sinn Féin 124, mens fire uavhengige unionister representerte University of Dublin (Trinity College).
Kun Sinn Féins representanter deltok i det andre Dáil. 130 var valgt, men da fem av dem var valgt i både nord og sør ble det totale antallet representanter 125.[1]
Under det andre Dáils periode startet Den irske republikk og den britiske regjeringen fredsforhandlinger. Som president for Dáil Éireann var Eamon de Valera i praksis statsoverhode. For å styrke Irlands sak i forhandlingene fikk han Dáil til å endre grunnloven slik at han fikk tittelen president av Den irske republikk. Dermed kunne man fra irsk side hevde at forhandlingene foregikk mellom to stater; fra britisk side så man det som forhandlinger mellom sentralregjeringen og lokale representanter.
Den 14. september 1921 ratifiserte Dáil utnevnelsen av Arthur Griffith, Michael Collins, Robert Barton, Eamonn Duggan og George Gavan Duffy til forhandlere med alle fullmakter, og den 6. desember signerte de fem traktaten.
Etter nesten en måneds hard og bitter debatt ratifiserte Dáil traktaten med 64 mot 57 stemmer den 7. januar 1922.
For å tilfredsstille britiske konstitusjonelle krav måtte traktaten også ratifiseres av Sør-Irlands parlament. For å kunne gjøre dette suspenderte Dáil-medlemmene sin boikott, og møtte der sammen med de fire unionistiske parlamentsmedlemmene for å ratifisere traktaten.
I henhold til traktaten ble det andre Dáil oppløst, og den 16. juni 1922 ble et provisorisk parlament valgt. Fra irsk side regnes dette som det tredje Dáil, mens det fra britisk side regnes som etterfølgeren til Sør-Irlands parlament.
En minoritet innen det republikanske miljøet mener at det andre Dáil ikke opphørte å eksistere på dette tidspunkt, og at dette parlamentet overførte sin myndighet til IRA Army Council i 1938.