Det nye Labour (engelsk: New Labour) viser til en periode i britisk historie og for Labour Party, det britiske arbeiderpartiet, fra midten av 1990-tallet og fram til 2010 da partiet var ledet av Tony Blair og Gordon Brown. Betegnelsen stammer fra et konferanseslagord som ble første gang benyttet av partiet i 1994, senere brukt i utkastet til et manifest som ble utgitt i 1996: New Labour, New Life for Britain («Det nye Labour, nytt liv for Storbritannia»).[1][2]
Navnet ble brukt i sammenheng med partiets vandring til høyre, en trend som startet allerede under Neil Kinnock. Det nye Labour kom til å stå som kontrast til «Det gamle Labour», en betegnelse som ble brukt om eldre, mer venstreorienterte medlemmer av partiet, samt de med sterke bindinger til fagforeningene. Det reformerte partiet hadde fått endret Paragraf IV, som viser historisk til en paragraf i Labours forfatning som bestemte partiets mål og verdier, vedtatt i 1918,[3] og partiet aksepterte deretter markedsøkonomi som styrende.
Det konservative partiet forsøkte å snu og vri betegnelsen i en negativ kampanje i 1997, under slagordet «New Labour, New Danger», og hvor Tony Blair ble framstilt med demoniske øyne.[4][5]
Betegnelsen «Det nye Labour» ble utviklet for å gjenvinne tillit hos velgerne og for å vise klart en avskjed fra partiets tradisjonelle politikk fundert på demokratisk sosialisme, som hadde blitt kritisert for å bryte valgløfter og for de tette forbindelsene mellom fagforeningene og staten. «Det nye Labour» ble benyttet for å kommunisere partiets modernisering til offentligheten. Det var koordinert av Alastair Campbell, som sentraliserte partiets kommunikasjoner og utnyttet sin erfaring fra journalistikken for å oppnå positivt forhold til pressen. I 2002, som følge av kritikk fra Philip Gould, en av arkitektene bak «Det nye Labour»,[6][7] kommenterte Blair behovet for å gi betegnelsen økt innhold basert på en forent innenrikslandspolitikk og med større forfektelse av utenrikspolitikken. Med markedsføringen av det reformerte partiet forsøkte Labour å øke sin politiske appell, og ved parlamentsvalget i 1997 fikk Labour betydelige stemmer fra både middelklassene og overklassen. Labour beholdt denne bredere støtten ved parlamentsvalget i 2001, og vant en tredje etterfølgende valgseier i 2005, for første gang noensinne for partiet.
Etter John Smiths plutselige død i 1994 tok Tony Blair over som partileder. Blair fortsatte partiets dreining mot høyre og fikk partiet med på å akseptere store deler av de reformer Margaret Thatcher og de konservative hadde gjennomført i løpet av sin regjeringstid på 1980– og 1990–tallet. Peter Mandelson var sentral i denne prosessen og var en innflytelsesrik person i partiet. Sammen med Blair selv, Gordon Brown og Alastair Campbell er han ansett som en av hovedarkitektene bak Det nye Labour.
I 2007 gikk Blair av som Labours leder etter tretten år, og ble etterfulgt av sin finansminister, Gordon Brown, men han manglet Blairs karisma[8][9] og Labour tapte parlamentsvalget i 2010. Det førte til det første vippeparlament på trettiseks år og førte til opprettelsen av en koalisjonsregjering mellom det konservative og det liberale partiet, ledet av henholdsvis David Cameron og Nick Clegg.[10] Brown gikk av som statsminister og som partileder av Labour kort tid etter. Han ble etterfulgt som partileder av Ed Miliband, som gikk bort fra betegnelsen «Det nye Labour», og flyttet partiets politiske posisjon noe mer mot venstre. Miliband trakk seg i 2015 og ble erstattet av en demokratisk sosialist, Jeremy Corbyn, noe som fikk et parlamentsmedlem til å slå fast at «Det nye Labbour er død og begravet.»[11]
Det nye Labour-konseptet var påvirket av den politiske tenkingen til Anthony Crosland, lederskapet til Tony Blair og Gordon Brown, foruten mediekampanjene til Peter Mandelson og Alastair Campbell. Den politiske filosofi til Det nye Labour var påvirket av partiets utvikling fra Anthony Giddens’ «den tredje vei» som forsøkte å skape en syntese mellom kapitalisme og sosialisme. Partiet framhevet viktigheten av sosial rettferdighet framfor likhet, vektla behovet for like muligheter, og trodde på at frie markedskrefter kunne føre til økonomisk effektivitet og sosial rettferdighet. ideologen Giddens vurderte senere at bruken av «spin» (retningsstyrt propaganda i media) som Labours største feilslag ved at det skapte inntrykket av Det nye Labour handlet om presentasjon framfor politikk, men berømmet partiets suksess i enkelte områder og for å ha klart å marginalisere det konservative partiet.[12]