Domenico Silvio Passionei | |||
---|---|---|---|
Født | 2. des. 1682[1][2][3][4] Fossombrone | ||
Død | 5. juli 1761[1][2][5][3] (78 år) Eremo di Camaldoli[6] | ||
Beskjeftigelse | Kunstsamler, bibliotekar, diplomat, katolsk prest, diakon (1721–) | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | La Sapienza | ||
Medlem av | Det prøyssiske vitenskapsakademiet Accademia della Crusca Académie des inscriptions et belles-lettres (1755–1761)[7] | ||
Domenico Silvio Passionei (1682–1761) var en italiensk kardinal.
Han dro til Roma i 1695, hvor han studerte filosofi ved Collegio Clementino (doktorgrad i 1701) og rettsvitenskap ved universitetet La Sapienza. Han korresponmderte allerede i denne tidlige livsfase med lærde over hele Europa, også med protestanter og jansenister.
I 1706 ble han sendt som pvelig legate til Paris, der han ble i to år. Senere reiste han gjennom Nederlandene, der han deltok som Pavestolens offisielle representant ved fredkonferansene i Haag (1708) og Utrecht (1712) etter den spanske arvefølgekrig.
Da han kom tilbake til Roma ble han gjort til prelat. I 1717 ble han inkvisitor på Malta. Men da han ikke fikk noe nuntiatur trakk han seg midlerrtidig tilbake mellom 1717 (etter sin fars død) til 1721 på familiens eiendommer i Fossombrone.
Under den nye pave Innocens XIII ble han så den 30. juli endelig utnevnt til nuntius i Luzern i Sveits, og gjort til tituærerkebiskop av Efesos, mens han var der skrev han Acta Apostolicæ Legationis Helvetiæ 1723-29 (Zürich, 1729; Roma 1738). Fra 1730 til 1738 var han pavelig nuntius i Wien.
I 1738 ble han kreert til kardinalprest, med San Bernardo alle Terme som tittelkirke, og tre år etter til pro-bibliotekar ved Vatikanbiblioteket for kardinal Angelo Maria Quirini, som han ville etterfølge som bibliotekar i 1755. Han var også korresponderende medlem av Societas eruditorum incognitorum in terris Austriacis.
Kardinal Passionei var markert antijesuitt, og han motsatte seg saligkåringen av jesuitten kardinal Bellarmin i 1754. Han var ellers en proponent for en liberal katolisisme og betraktet som ebn beskytter av jansenittene, og forsvarte forfattere som Montesquieu og Helvétius i Index-saker.
Han samlet også på gamle manuskripter; minuscule 847 og minuscule 848 tilhørte ham. Hans omfangsrike bibliotek med både manuskripter og bøker ble etter hans død kjøpt i 1761 for Biblioteca Angelica i Roma.