Donald Sadoway | |||
---|---|---|---|
Født | 7. mars 1950 (74 år) Toronto | ||
Beskjeftigelse | Ingeniør, forsker | ||
Utdannet ved | University of Toronto (1974–1977) (akademisk grad: ph.d., tilknytning: University of Toronto Department of Materials Science and Engineering)[1] University of Toronto (–1973) (akademisk grad: Master of Applied Science, studieretning: metallurgi)[2] | ||
Nasjonalitet | USA | ||
Utmerkelser | Bose Award for Teaching; MacVicar Faculty Fellowship; the AT & T Industrial Ecology Faculty Fellowship; Medlem av NTVA, æresdoktor ved NTNU | ||
Arbeidssted | Massachusetts Institute of Technology (1978–)[3] | ||
Fagfelt | Kjemi | ||
Donald Robert Sadoway (født 7. mars 1950 i Toronto)[4] er en canadisk-amerikansk forsker og oppfinner. Hans fagområder er elektrokjemi, og hans forskning dreier seg i stor grad om å etablere vitenskapelig grunnlag for teknologier som effektivt utnytter energi og naturressurser på en miljøvennlig måte Han arbeider blant annet med utvikling av høytemperatur- og saltsmeltebatterier. Saltsmeltebatteriet er et lovende alternativ til høytemperaturbatteriet. Det er fortsatt under utvikling, men forventes å kunne gi en enda bedre og sikrere lagringsplass for sol- og vindenergi.[5] Et slikt batteri tar lang tid å utvikle, og må også testes over lang tid.[6]
Sadoway har sin utdannelse fra University of Toronto. I 1972 fikk han graden Bachelor of Applied Science (B.A.Sc.), i 1973 Master of Applied Science (M.A.Sc.) og i 1977 fikk han ph.d.-graden med avhandlingen Thermodynamic properties of some alkali-metal hexachloroniobates and hexachlorotantalates, and the separation of tantalum from niobium.[4] Etter dette fikk han et NATO-stipend, reiste til Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Cambridge, Mass. og studerte videre der, som postdoktor. Mens han var ved MIT tok han amerikansk statsborgerskap.[7]
I 1978 ble han ansatt som assistant professor (tilsvarer amanuensis/lektor) ved MIT, i 1982 ble han forfremmet til associate professor (førsteamanuensis/-lektor) og i 1992 fikk han et fullt professorat. Siden 1999 har han vært John F. Elliott-professor i materialteknologi ved MIT.[8]
Høytemperaturbatterier må ha høy driftstemperatur for å fungere og trenger dermed isolasjon. Til gjengjeld lagrer de mye energi i forhold til vekten sin. Dermed kan de samle opp mye energi fra solstråler og vindkast. Etterpå kan de frigjøre denne litt etter litt, når den trengs.
Fra informasjon om SINTEF-konferanse våren 2018
I 2014 startet han et firma med fokus på metallproduksjon, for blant annet for å lage stål uten karbon.[6] Han har nær tilknytning til NTNU og SINTEF, og ble i 2014 utnevnt til æresdoktor (doctor honoris causa) ved NTNU.[9]
Han var sjefsredaktør for tidsskriftet Journal of Materials Research i perioden 1996–2001, og er medlem av redaksjonsrådet i Journal of Light Metals.