Døden i gatene | |||
---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
Sjanger | Drama | ||
Utgivelsesår | 1970 | ||
Prod.land | Norge | ||
Lengde | 96 min. | ||
Språk | Norsk | ||
Aldersgrense | 12 (Norge) | ||
Bak kamera | |||
Regi | Arnljot Berg | ||
Produsent | Arnljot Berg | ||
Manusforfatter | Arnljot Berg | ||
Musikk | Egil Monn-Iversen, visetekster av Klaus Hagerup | ||
Sjeffotograf | Finn Bergan | ||
Foran kamera | |||
Medvirkende | Grynet Molvig og Per Tofte | ||
Annen informasjon | |||
Filmformat | farger | ||
Prod.selskap | Arnljot Berg Filmproduksjon A/S | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb |
Døden i gatene er en norsk film av Arnljot Berg fra 1970.[1][2] Filmen foregår i et nært science-fictionaktig samfunn, med flere likheter til det samtidige Norge. Historien skildrer den kraft som ligger i oppstand og demonstrasjoner i samfunnet, og hvor langt den kraften kan trekkes.
Historien begynner med en gjeng intelligente geriljasoldater, frilynte hippier og barske motorsyklister som friker ut og prøver å overbevise befolkningen om at de blir neddopet av forbrukersamfunnet, mens de samtidig blir styrt av en demokratisk fasciststat med væpnet politi. Etter å ha demonstrert og blitt trakassert av myndighetene får ungdommen nok. De bestemmer seg for å gjøre et politisk kupp ved først å ta over pressen, så kidnappe regjeringen, og til slutt pasifisere befolkningen ved å helle et hypnotiserende potensmiddel i drikkevannet deres. Til slutt ender alt i en blodig massakre hvor ungdommen blir skutt av militæret.
Filmen ble laget knapt to år etter Parisopptøyene i 1968, og under fremveksten av sekstiåtter-bevegelsen i norsk studentliv. Regissøren ønsket å dele sin tolkning av samtidens turbulente politiske verdensbilde, og hvordan ungdomsopprør kan misbrukes med bakteppe av større internasjonale interesser. Hensikten var å vise hvordan dessertgenerasjonen hadde vokst opp uten frykt for det etablerte, hvordan opprørsånden i Europa og USA ville spre seg til Norden, og hva som ville bli konsekvensene av en norsk sekstiåtter-revolusjon.[3] Nærmere 500 ungdommer fra Oslo-området deltok som statister, i rollen som revolusjonens fortropper. Dette var blant annet ungdommer fra miljøer rundt Forsøksgymnaset i Oslo, Universitetet i Oslo, anarkistene i Hjelmsgate 3/Gateavisa, SUF (m-l), Club 7, viseklubben Dolphins og Osloungdommens Motorsenter.[4]
Filmen fikk en blandet mottagelse av anmelderne. Noen mente at filmen ikke hadde noe tydelig budskap å komme med. Aftenpostens Finn Syversen var overveiende positiv til filmen, mens Dagbladets Thor Ellingsen mente det var «en farlig og dum film».[5] Kritikeren Øyvind Thorsen hevdet at en kunne stoppet de opprørske ungdommene simpelthen ved bruk av vanngevær, en halvtimes progressiv pop i radioen, eller simpelthen ved å rope: «Pell dere hjem!»[trenger referanse]