Dødvann er en fenomen knyttet til et skips fremdrift i stratifiserte (lagdelte) vannmasser.
Vannmasser er stratifiserte når et tettere lag ligger under et mindre tett lag slik at det dannes en grenseflate mellom de to lag. Dette tette lag kan f.eks. være atlanterhavsvann som er salt og relativ kaldt, med Østersjøvann som har lavt saltinnhold, eller elvevann (ferskvann) som er relativt varmt i et lag over. Hvis grenseflaten mellom de to vannmassene ligger i rett dybde ifht. et skip som beveger seg, vil skipet forårsake en bølge på grenseflaten, på samme måte som skipet også danner bølger på vannoverflaten (som er grenseflaten mellom vann og luft). Da denne indre bølge skapes av energi mister skipet energi (fart), og skipets fart vil da avta – derav navnet dødvann.
I seilskutetiden var dette et større problem enn i dag, da skipene kunne miste så mye fart at manøvrering ble vanskelig. Fenomenet er vanlig nær elvemunninger, der utstrømmende ferskvann blir liggende over saltvann. I saltvannet kan det da danne seg bølger som ikke er synlige på overflaten, men er store nok til å sinke skipene betydelig. I antikken la man skylden på sugefisk. I slaget ved Aktium stanset Marcus Antonius' flaggskip brått, og man fant en sugefisk festet til skroget. Det samme opplevde Caligula på vei fra Antium til Astura. I dag vet vi at fartøyene var havnet i dødvann, men Plinius den eldre forteller om fisken at den hindrer skip i å komme frem, og at en mikstur av sugefisk derfor ble benyttet til å dempe altfor heftig forelskelse, til å trekke juridiske prosesser i langdrag, og til å stoppe aldringen hos kvinner. Også Rabelais og Edmund Spenser omtaler fenomenet med sugefisk, når vi i dag vet at det i virkeligheten dreide seg om dødvann.[1]
Den norske polfareren Fridtjof Nansen var den første som beskrev dødvann etter å ha vært utsatt for fenomenet under Framekspedisjonen i august 1893 ved Nordenskjoldøyene nær Tajmyrhalvøya.