Einar Gerhardsens første regjering

Norges politiske system
«Samlingsregjeringen» omdirigeres hit. For samlingsregjeringer generelt, se Samlingsregjering.

Einar Gerhardsens første regjering, også kalt «Samlingsregjeringen», satt fra 25. juni til 5. november 1945.[1] Regjeringen var en såkalt samlingsregjering. Regjeringen ble opprettet i kjølvannet av frigjøringen og Nygaardsvold-regjeringens avgang, og fungerte som en overgangsregjering frem til man kunne avholde valg høsten 1945. Regjeringen var den første norske regjeringen med et kvinnelig medlem.

Regjeringens medlemmer

[rediger | rediger kilde]
Samlingsregjeringen i juni 1945.
Foto: Nasjonalbiblioteket

Regjeringen bestod av:

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Johan Nygaardsvold tiltrådte som statsminister i mars 1935, etter at Arbeiderpartiet og Bondepartiet hadde inngått det såkalte kriseforliket. Regjeringen fortsatte etter valget i 1936. Frem til da hadde det vært stortingsvalg hvert tredje år, men endring av valgloven betydde at neste valg skulle gjennomføres høsten 1940. Den tyske invasjonen våren 1940 førte til at det ikke ble gjennomført noe stortingsvalg dette året.

Fra juni 1940 til mai 1945 var regjeringen Nygaardsvold i eksil i London. Under krigshandlingene våren 1940 tilbød Nygaardsvold flere ganger å vike plass for stortingspresident Carl J. Hambro, noe denne avviste av hensyn til eksilregjeringens behov for legitimitet.

Under krigen var det en viss uklarhet om regjeringens stilling i et frigjort Norge, og blant annet etter ønske fra Hjemmefronten gjorde Nygaardsvold i en radiotale 26. desember 1942 det klart at han ved hjemkomst ville søke avskjed og støtte opprettelsen av en tverrpolitisk samlingsregjering.

Slik gikk det da også. 12. juni søkte regjeringen avskjed. Arbeiderpartiet, som var det største og best organiserte partiet på dette tidspunktet, gikk inn for at Hjemmefrontens leder, høyesterettsjustitiarius Paal Berg skulle få oppdraget med å danne samlingsregjeringen, et oppdrag han fikk av kong Håkon to dager seinere. Berg gav imidlertid opp etter få dager, da han innså at det var sterk motstand mot hans kandidatur i en del kretser – særlig NKP og Bondepartiet, og ikke minst fra stortingspresident Hambros side.

Gerhardsen som statsministerkandidat

[rediger | rediger kilde]

Det meste av norsk samfunnsliv var forståelig nok i unntakstilstand våren og sommeren 1945. Personer som innehadde verv de var valgt til før krigen, hadde ikke nødvendigvis verken mulighet eller legitimitet til å fortsette. Hvordan nyvalg skulle skje, var både et formelt (juridisk) og praktisk (politisk) spørsmål.

Oscar Torp hadde vært formann i Arbeiderpartiet siden 1923. Einar Gerhardsen var blitt valgt til nestformann i 1939. Ettersom Torp hadde dratt i eksil sammen med regjeringen han var medlem av, vedtok partiets landsstyre i juli 1940 at Gerhardsen skulle fungere som formann. Ved krigens slutt var Torp fortsatt i utlandet, og Gerhardsen, som 8. mai 1945 ble løslatt fra Grini, fungerte dermed fortsatt som leder. 28. mai besluttet landsstyret å velge Gerhardsen til formann også videre fram til neste landsmøte. Torp, som hadde vendt hjem til Norge 13. mai, var dermed – nærmest i det stille – avsatt fra sitt landsmøtevalgte verv. Dette er i ettertid betegnet som realitetenes seier over formalitetene.[2] Gerhardsen hadde vært i Norge det meste av krigen, deltatt i motstandsarbeidet og sittet i Hjemmefrontens ledelse. Torp hadde vært i utlandet og vært medlem av en regjering som mange anså hadde «lagt Norge åpent» for okkupasjonsmakten. Selv om dette siste var et unyansert standpunkt, var det viktig for et parti som tok mål av seg til å lede landet videre, å vise en viss distanse til førkrigspolitikken.

Det var imidlertid ingen selvfølge at partiets leder også skulle være statsministerkandidat. I begge Arbeiderpartiets tidligere regjeringsperioder (Hornsrud og Nygaardsvold) hadde en operert med delt ledelse. I stortingsgruppa hadde Nygaardsvold fortsatt en del støtte i 1945. Blant annet forelå det et forslag om at han skulle være partiets kandidat, og ikke Paal Berg. Forslaget ble ikke votert over.[3]

Da Berg ga opp sitt forsøk på å danne regjering, måtte Arbeiderpartiet ta en endelig beslutning om hvem som skulle være partiets statsministerkandidat. En engere krets (Gerhardsen, nestformann Eugen Johannessen, LO-formann Konrad Nordahl, utenriksminister Trygve Lie og redaktør Martin Tranmæl – og muligens Oscar Torp) drøftet spørsmålet 17. juni og besluttet å spørre Nygaardsvold om han ville fortsette. Dersom svaret var nei, skulle Gerhardsen spørres. Både Lie og Nordahl har imidlertid i ettertid opplyst at forsamlingens egentlige førstevalg var Gerhardsen.

Etter at Nygaardsvold hadde takket nei, ble Gerhardsen neste dag godkjent av sentralstyret og stortingsgruppa. Dette skjedde imidlertid etter at gruppa først enstemmig hadde oppfordret Nygaardsvold til å vurdere spørsmålet en gang til. Han gav da uttrykk for at han var svært misfornøyd med måten han var blitt behandlet på, men at han uansett ikke ville stille.

Valget av statsråder

[rediger | rediger kilde]

Fra Arbeiderpartiet

[rediger | rediger kilde]

Arbeiderpartiet fikk – utenom statsministeren – fem statsråder i samlingsregjeringen. Disse fem var utpekt til å sitte også i den påtenkte regjeringen til Paal Berg. Gerhardsen foreslo overfor sentralstyret at partiet skulle kreve uspesifiserte ministerposter for Trygve Lie, Oscar Torp og Lars Evensen, pluss at Kaare Fostervoll skulle få Kirke- og undervisningsdepartementet og Sven Oftedal Sosialdepartementet. Dette sluttet sentralstyret seg til, og Gerhardsen hadde rimeligvis ikke vansker med å oppfylle sitt eget krav, da det ble han selv som skulle danne regjering.

Valget av Lie og Torp var noe omstridt og møtte kritikk særlig fra Høyres formann, stortingspresident Hambro. De to hadde begge sittet i Nygaardsvold-regjeringen, og de skulle dermed granskes i forbindelse med hendelsene i 1940. Forslaget var imidlertid akseptert og støttet av Paal Berg – og faktisk ikke minst av kong Håkon, som hadde gitt uttrykk for at kontinuitet var viktig. Berg spurte imidlertid først general Otto Ruge om å ta posten som forsvarsminister, men denne anbefalte også Torp.

Gerhardsen ønsket for øvrig selv ikke å bli med i en eventuell Berg-regjering. Han var blitt tilbudt sosialministerposten, men gav uttrykk for at han ville foretrekke å fortsette som ordfører i Oslo. En annen grunn til dette var trolig at Gerhardsen ønsket å benytte tida fram til stortingsvalget til å bygge opp partiets og egen posisjon.

Fra andre partier

[rediger | rediger kilde]

I samlingsregjeringen var Arbeiderpartiet den klart sterke part. Dette framgår av antallet statsråder[4], men også av hvordan disse ble valgt. Under Paal Bergs sonderinger hadde Gerhardsen altså stilt som klart krav at Arbeiderpartiet selv skulle utpeke sine ministrer. På den andre siden: Når det endte med at Gerhardsen ble statsminister, gav han ikke de øvrige partiene en tilsvarende innflytelse. Høyre-formannen Hambro karakteriserte prosedyren slik: «Han plukket ut et par av sine bekjente som ikke tilhørte Arbeiderpartiet og som aldri hadde hatt noen befatning med politikk, fikk dem utnevnt til statsråder og kalte konglomeratet en "Samlingsregjering".»[5]

Høyre ble sagt å ha fått tre statsråder: justisminister Johan Cappelen, forsyningsminister Egil Offenberg og skipsfartsminister Tor Skjønsberg. Bare Offenberg var medlem av Høyre, og ingen av de tre hadde rikspolitisk erfaring. Skjønsberg stilte imidlertid sterkt som en av Hjemmefrontens sentrale ledere. Hambro spilte inn andre navn, og han forespurte, etter avtale med Gerhardsen, Christian Haaland om å bli skipsfartsminister, men ble likevel omgått. Høyre valgte likevel å godta utnevnelsene.[6]

En annen sentral motstandsmann, Ole Rømer Sandberg, ble foreslått som representant for Bondepartiet. Han var medlem av Norsk Bondelag, men ikke partiet. I stedet ble Einar Frogner valgt. Han hadde vært aktiv i motstandsarbeidet i Hedmark og ble partiets leder noen år senere. I 1945 hadde han imidlertid ingen rikspolitisk erfaring.

Gerhardsen hadde også kontakt med Nils Lavik, lederen i Kristelig Folkeparti. Spørsmålet var om døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen kunne representere KrF. Lavik svarte imidlertid at Bonnevie-Svendsen var ukjent politisk for dem, og at partiet ellers ikke ønsket å delta i en regjering der det ikke hadde innflytelse på program eller sammensetning. Bonnevie-Svendsen representerte nok heller Hjemmefronten; han hadde representert Den norske kirke i hjemmefrontens ledelse. Henvendelsen til Lavik kom på et tidspunkt da regjeringens sammensetning var bestemt.

Den ene Venstre-statsråden, Hans Gabrielsen, var også et nokså ubeskrevet partipolitisk kort. Han hadde tilbrakt tida fra 1928 til 1941 som fylkesmann i Finnmark. Imidlertid ble den sentrale posten som finansminister besatt av en venstremann, Gunnar Jahn, som hadde styrt samme departement i Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering. I 1945 var Jahns posisjon i Hjemmefrontens ledelse trolig like viktig for valget som partitilhørigheten.

Norges kommunistiske parti var ikke representert på Stortinget fra 1937, men vant stor respekt under krigen og kom inn med 11 mandater ved valget høsten 1945. Slik sett kan en si at Gerhardsen kjente stemningen i folket da partiet fikk to statsråder i samlingsregjeringen. Det var første (og hittil eneste) gang partiet hadde slike posisjoner. NKPs partisekretær Peder Furubotn leverte en liste med aktuelle kandidater, og Gerhardsen valgte Johan Strand Johansen og Kirsten Hansteen fra denne. Gerhardsen kjente Johansen fra fangeoppholdet i Sachsenhausen og hadde stor respekt for ham. Hansteen var ingen prominent politiker, men hun hadde vært aktiv i motstandsarbeidet og hadde i tillegg stor symbolverdi som enke etter den henrettede LO-advokaten Viggo Hansteen.

Statsrådenes bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Av regjeringens femten medlemmer var sju stykker født i og hadde hatt det meste av sitt virke i området Oslo/Akershus/Østfold. Cappelen og Johansen var trøndere. Det samme var for så vidt Jahn, men han hadde tilbrakt mange tiår i hovedstaden da han trådte inn i regjeringen. Fostervoll var fra Kristiansund, Oftedal fra Stavanger og Frogner fra Hedmark. Gabrielsen var fra Oslo, men hadde hatt det meste av sin yrkeskarriere i Finnmark. Motsatt var Hansteen født i Lyngen, men hun hadde bodd i Oslo fra hun var fem år gammel.

Hansteen var regjeringens eneste kvinne, den første norske kvinne i en statsrådspost. Etter dette var det alltid et kvinnelig medlem av Kongens råd[7], men det skulle ta tjue år (Per Bortens regjering) før antallet økte til to.

Av Arbeiderpartiets statsråder hadde Lie, Fostervoll og Oftedal akademisk utdanning. Torp og Gerhardsen hadde lite skolegang og lengre karrierer i Arbeiderpartiet, mens Evensen kom fra LO. Av de øvrige ministrene hadde alle unntatt tre høyere utdanning. (Johansen var journalist fra NKP-pressen, Offenberg var direktør med merkantil utdanning og Frogner var gårdbruker.)

Bortsett fra Lie, Torp og Jahn, som hadde vært med i tidligere regjeringer, var det ingen som hadde tidligere erfaring med politikk på parlamentarisk nivå.

Ellers er det mest åpenbare fellestrekket at alle de tretten som ikke hadde vært med i eksilregjeringen, hadde hatt nokså framtredende posisjoner i motstandsarbeidet under krigen eller vært i lang tids krigsfangenskap.

Regjeringens virke

[rediger | rediger kilde]

Samlingsregjeringen tiltrådte 25. juni 1945. Den satt bare drøyt fire måneder; av disse hadde Stortinget «sommerferie» drøyt to. Den særegne situasjonen og det at regjeringen var bredt politisk sammensatt, gjorde at den i hovedsak fungerte som et forretningsministerium.

Statsminister Gerhardsen avgav en kort tiltredelseserklæring for Stortinget 28. juni. Han opplyste her at regjeringen ville basere seg på det såkalte Fellesprogrammet, som var et tverrpolitisk dokument om gjenreisingen av Norge etter krigen.

Regjeringen utarbeidet fem stortingsproposisjoner: en om formell krigstilstand mellom Norge og Japan, en om «ekstraordinære finansielle åtgjerder», to om ulike skatte- og avgiftsspørsmål og – kanskje den viktigste på lang sikt – en med forslag om at Norge skulle slutte seg til FN-pakten. Også lovforslagene i form av odeltingsproposisjoner var preget av situasjonen. Det var flere lover knyttet til økonomiske forhold, og det var lovforslag om hvordan en skulle komme i rute med stortings- og kommunevalg. Stemmerettsalderen ved kommunevalg ble foreslått nedsatt fra 23 til 21 år. Den viktigste prinsippsaken var kan hende forslaget til midlertidig lov om bruk av dødsstraff.

På oppdrag fra Stortinget utnevnte regjeringen i august Undersøkelseskommisjonen av 1945 for å granske Nygaardsvold-regjeringen og andre offentlige organers virke i samband med invasjonen og okkupasjonen.

I oktober ble det avholdt stortingsvalg. Resultatet av dette var at Arbeiderpartiet fikk rent flertall. I statsråd 1. november ble samlingsregjeringen meddelt avskjed fra 5. november, og samme dag tiltrådte Einar Gerhardsen med sin andre regjering, denne gangen utgått bare av eget parti.

Et særegent forhold var at det var konstitusjonelt uklart når Stortinget skulle skiftes ut. Regelen på denne tida var at et nytt storting tiltrådte ved årsskiftet etter valget, men samtidig satt jo nå det gamle tinget på overtid. Etter flere statsrettslige utredninger ble konklusjonen at det gamle tinget 24. november enstemmig vedtok at det hadde avsluttet sine forhandlinger. Gerhardsens andre regjering var dermed i sin første virkemåned en mindretallsregjering.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Einar Gerhardsens første regjering». regjeringen.no. Besøkt 11. oktober 2009. 
  2. ^ Jostein Nyhamar: Einar Gerhardsen 1897–1945, Tiden, Oslo 1982, side 386: «Det var ikke noe kupp som fant sted (...) det var et utslag av politiske realiteters høyere vekt i forhold til politiske formaliteters.»
  3. ^ Det ble i et fellesmøte mellom sentralstyret, stortingsgruppa og Nygaardsvolds statsråder 13. juni 1945 votert over om det skulle voteres over forslaget. Mot 14 stemmer ble det vedtatt å ikke votere.
  4. ^ Den endelige samlingsregjeringen opererte – i forhold til Paal Bergs forsøk – med en ekstra statsråd til venstresida. Gerhardsen mente nemlig at med en sosialistisk statsminister måtte det følge et sosialistisk flertall.
  5. ^ Sitert hos John Lyng: Brytningsår. Erindringer 1923–1953, Cappelen, Oslo 1972, side 115.
  6. ^ Hambro, Johan (1984). C.J. Hambro: Liv og drøm. Oslo: Aschehoug. s. 279. ISBN 82-03-11347-8. 
  7. ^ Kong Håkon hadde rådet Gerhardsen til å ha en kvinnelig statsråd – og til å ta med kommunistene i regjeringen; to forhold som begge ble imøtekommet ved Kirsten Hansteen.

Kilder

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata