Emil Paul Tscherrig
| Emil Paul Tscherrig | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 3. feb. 1947[1] (77 år)Unterems[1] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1974–), katolsk biskop (1996–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Gregoriana (akademisk grad: doktorgrad) | ||
| Nasjonalitet | Sveits | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Emil Paul Tscherrig (født 1947) er en sveitsisk erkebiskop og kardinal. Han ble presteviet den 11. april 1974 og inkardinert i Sion. Han har vært en del av Vatikanets diplomatiske korps siden 1. april 1978.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Emil Paul Tscherrig ble født den 3. februar 1974 i Unterems i Sveits. Han vokste opp i en liten landsby i de sveitsiske Alpene. Faren var fabrikkarbeider og bonde. Hans syv søsken giftet seg og fikk barn, men Emil valgte i stedet prestekallet. Han innledet sine studier på universitetet i universitetet i Freiburg, fortsatte ved jesuittenes universitet i Roma, Gregoriana og senere ved det pavelige diplomatiske akademi. Han har en doktorgrad i kirkerett.
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble presteviet den 11. april 1974 og inkardinert i det sveitsiske bispedømme Sion / Sitten.
Pavelig diplomat
[rediger | rediger kilde]Han har på lavere nivå vært stasjonert i Uganda, Korea og i Bangladesh.
Siden 1985 arbeidet han ved Statssekretariatet for Den hellige stol i seksjonen for generelle anliggender, hvor han var ansvarlig for planleggingen av utenlandsreisene til pave Johannes Paul II som assistent for marskalken for pavelige reiser, pater Roberto Tucci S.J. Han var i denne egenskap med på forberedelsene av pave Johannes Paul II til de fem nordiske land, besøkte landene og vurderte foreslåtte arrangementer og steder, og detok under reisen som fant sted tidlig i juni 1989.
Titulærerkebiskop, apostolisk nuntius til Burundi
[rediger | rediger kilde]Den 4. mai 1996 ble han utnevnt av pave Johannes Paul II til titulærerkebiskop av Voli og til apostolisk nuntius i Burundi. Han ble bispeviet av kardinalstatssekretær erkebiskop Angelo Sodano den 27. juni samme år i Peterskirken; medkonsekrerende var kardinal Henri Schwery og biskop Norbert Brunner av Sitten.
Nuntius til land i Karibia
[rediger | rediger kilde]Den 8. juli 2000 ble han forflyttet til Karibia som nuntius til en rekke land: Bahamas, Dominica, Jamaica, Grenada, Guyana, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Trinidad og Tobago, Antigua og Barbuda, Barbados, Surinam og Saint Kitts og Nevis.
Nuntius til Sør-Korea og til Mongolia
[rediger | rediger kilde]Den 22. mai 2004 ble han nuntius i Sør-Korea og Mongolia.
Nuntius til de fem nordiske land
[rediger | rediger kilde]Pave Benedikt XVI utnevnte ham 26. januar 2008 nuntius til de fem nordiske land, med sete i Djursholm rett utenfor Stockholm.
En apostolisk nuntius har normalt en sentral rolle ved bispeutnevnelser; deres anbefalinger tillegges vekt, skjønt ikke nødvendigvis avgjørende, verken formelt eller reelt. Under erkebiskop Tscherrigs tid i de nordiske land ble det foretatt tre disposisjoner om ledelsesnivået i de syv bispedømmene/prelaturene: I desember 2008 ble Berislav Grgić utnevnt til biskop-prelat av prelaturet Tromsø; han ble bispeviet og innsatt i mars 2009. I juni 2009 innvilget paven biskop-prelat Georg Müller SS.CC. avskjedssøknad fra prelaturet Trondheim, og Oslos biskop Bernt Eidsvig fikk overdratt ansvaret som administrator av prelaturet. Det viste seg å være et bakteppe til fratredenen der nuntius hadde hatt en rolle. Senere i juni 2009 ble den finske dehonianer Teemu Sippo utnevnt til biskop av Helsinki.
Nuntius til Argentina
[rediger | rediger kilde]Den 5. januar 2012 utnevnte Benedikt XVI ham til nuntius i Argentina med sete i Buenos Aires.
Natten da han ble valgt, ringte pave Frans til Tscherrig for å be ham informere hierarkiet og det argentinske katolske samfunn om at de burde la være å foreta en interkontinental reise for å delta på messen for begynnelsen av hans pavelige tjeneste, men i stedet bevilge pengene til veldedighet.[2]
I de første årene av pave Frans' pontifikat engasjerte Tscherrig seg i forholdet mellom Kirchner-presidentskapet og paven, «med tålmodig sømarbeid».[3] Videre henvendte paven seg til Tscherrig for som megler få i stand meklingsmøter vedrørende den politiske krise i Venezuela mellom regjering og opposisjon.[4][3]
Nuntius til Italia og San Marino
[rediger | rediger kilde]Pave Frans utnevnte erkebiskop Tscherrig den 12. september 2017 til å etterfølge Adriano Bernardini som nuntius til Italia og San Marino med sete i Roma. Han ble med dette den første ikke-italiener i posten som ambassadør for Den hellige Stol til den italienske regjering og i San Marino.[5]
Den 30. oktober samme år vakte oppdagelsen av beinrester i bygningen som huser det apostoliske nuntiatur i Roma. Spekulasjoner spredte seg raskt fra nasjonal til internasjonal presse. Etter faglige undersøkelser ble de menneskelige levningene datert til det 1.-3. århundre e.Kr., og dette fjernet grunnlaget for de ubegrunnede journalistiske hypotesene som knyttet funnet til forsvinningen av Emanuela Orlandi i 1983.[6]
Utnevnelsen til San Marino er en vanlig sideakkreditering for den nuntius som enten utnevnes til Italia, eller til Malta. Arbeidsbyrde av betydning har det vanligvis ikke. Men i denne rolle undertegnet erkebiskop Tscherrig den 26. juni 2018 en avtale med republikken San Marino om religionsundervisning i skoler. Den ble ratifisert den 1. oktober samme år.[7]
Kardinalat
[rediger | rediger kilde]Den 9. juli 2023 bekjentgjorde pave Frans at den 76-årige erkebiskop Emil Paul Tscherrig skulle kreeres til kardinal; det fant så sted den 30. september 2023. Han fikk da også tildelt som sin titulus kirken S. Giuseppe in Via Trionfale.
Den 11. mars 2024 ble han etterfulgt som nuntius til Italia og San Marino av den kanadiske titulærerkebiskop Petar Antun Rajič, som ble forflyttet fra posten som nuntius til Litauen, Latvia og Estland.
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Kardinal Clemente Micara (1879-1965) *1920
- Kardinal Antonio Samorè (1905-1983) *1950
- Kardinal Angelo Sodano (1927-2022) *1978
- Erkebiskop Emil Paul Tscherrig (1947- ) *1996[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b katolsk hierarki ID tsce[Hentet fra Wikidata]
- ^ Pope Francis’s second full day in office – live updates, Catholic Herald, 15. mars 2013, lest 30. august 2019
- ^ a b titolo=Santa Sede. L'arcivescovo Tscherrig nunzio apostolico in Italia: il primo non italiano www.avvenire.it, 2017-09-13, leest 2023-10-03
- ^ «Vatikan vermittelt zwischen Regierung und Opposition». Der Spiegel. 25. oktober 2016. Besøkt 11. juli 2023.
- ^ „Schweizer wird Nuntius in Italien“, Radio Vatikan den 12. september 2017
- ^ La storia delle ossa antiche sotto il pavimento della Nunziatura Vatican News, 2019-07-28, lest 2023-10-03
- ^ Vaticano-San Marino, ratificato l’accordo sull’insegnamento della religione nelle scuole, La Stampa, 2018-10-03, lest 2023-10-03
- ^ www.catholic-hierarchy.org tsce, lest 26. desember 2020