Emosjonell dysregulering betegner det å ikke ha kontroll over sine egne følelser. Begrepet kan ha sammenheng med et psykologisk traume, hjerneskade eller en kronisk mishandling (som seksuelle overgrep mot barn, omsorgssvikt eller et insitusjonell omsorgssvikt / overgrep), og lidelser som reaktiv tilknytningsforstyrrelse.[1] Dette begrepet er ofte til stede hos personer med psykiatriske lidelser som ADHD, autismespekterforstyrrelser, bipolar lidelse, borderline personlighetsforstyrrelse, posttraumatisk stresslidelse og føtalt alkoholsyndrom.[2][3] I tilfeller som borderline personlighetsforstyrrelse og posttraumatisk stresslidelse forårsaker det en overfølsomhet for emosjonell stimuli og senere tilbakevending til en normal emosjonell tilstand.[4][5]
Virkninger av emosjonell dysregulering kan føre til sinne- eller atferdsutbrudd ved å ødelegge eller kaste gjenstander, aggresjon mot seg selv eller andre og true med å drepe seg selv. Begrepet kan føre til atferdsproblemer og forstyrre en persons sosiale interaksjon hjemme, på skolen eller arbeid.
Å røyke, selvskading, spiseforstyrrelse og avhengighet har allevært knyttet til en emosjonell dysregulering. Dette kan være forårsaket av en redusert evne å regulere egne følelser eller en manglende evne til å uttrykke følelsene på en positiv måte.[6] Personer som har vanskeligheter med å regulere følelser er i faresonen for utvikle seg spiseforstyrrelser og skadelig bruk av rusmidler fordi disse bruker mat eller rus som en måte å regulere egne følelser på.[7][8] Emosjonell dysregulering finnes hos personer som kan ha økt risiko for å utvikle psykiske lidelser, spesielt affektive lidelser som depresjon eller bipolar lidelse.[9]
Forskning viser at emosjonell dysregulering kan være knyttet til atferdsproblemer eller eksternaliserte lidelser. Når barn blir presentert for utfordrende oppgaver, ble det hos barn de fant en emosjonell dysregulering (høy risiko) mindre tid å løse oppgavene, men mer tid til å irritere seg og få raserianfall enn andre barn som ikke har emosjonell dysregulering (lav risiko). Høy risiko-barna hadde vanskeligheter med selvregulering, var mer trassige og hadde vansker med å etterfølge forespørsler fra omsorgspersoner.[10] Emosjonell dysregulering har vært assosiert med sosial tilbaketrekning. Vanlige symptomer i tidlig barndom er; isolasjon, kaste ting, skriking, manglende øyekontakt, nekte å snakke, gynge, løpe bort, gråte, dissosiasjon, stor angst eller en manglende evne til å være fleksibel.
Emosjonell dysregulering hos barn kan være assosiert med internaliserende atferd som;
Emosjonell dysregulering hos barn kan være assosiert med eksternaliserende atferd som;
Tidligere erfaringer med omsorgspersoner kan gi forskjell i en emosjonell regulering. Omsorgspersoner sin reaksjonsevne kan hjelpe spedbarnet til å regulere følelsene sine. Omsorgspersoner som overvelder et barn eller er uforutsigbare kan føre til en underutviklet emosjonell reguleringsevne. Gode strategier er å jobbe med et barns utvikling med å støtte barnet med selvkontroll som en modellering av en ønsket atferd, i stedet for å kreve det. Oppvekstmiljøet til et barn kan hjelpe til med utvikling til en god emosjonell regulering. Et miljø må ha et klart skille og balanse på frihet og kontrollerte begrensinger. Oppvekstmiljøet må kunne gi en mulighet for at barn kan praktisere selvregulering og sosiale ferdigheter uten at det er en overdreven stimulering eller frustrasjon.[11]
Behandling som hjelper er psykoterapi, hvilket er samme som flere av diagnosene emosjonell dysregulering er knyttet til (som borderline, autismespekterforstyrrelser, ADHD og posttraumatisk stresslidelse, bipolar lidelse). Dialektisk atferdsterapi (en kognitiv atferdsterapi som inkluderer meditasjon) er den mest populære formen for behandling.[12][13]