Epigonos Ἐπίγονος | |||
---|---|---|---|
Født | 3. århundre f.Kr.![]() Pergamon | ||
Død | 3. århundre f.Kr.![]() | ||
Beskjeftigelse | Billedhugger ![]() | ||
Periode | Hellenistisk kunst | ||
Kjente verk | Ludovisi Gaul, Døende galler | ||
Epigonos (gresk: Ἐπίγονος), sønn av Karios, var en skulptør i Pergamon på 200-tallet f.Kr. Han var den fremste blant hoffskulptørene attalidene. Han var en av de mange som jobbet med Pergamonalteret hvor skulpturene var preget av hellenismens naturalistiske skulpturer hvor de figurenes indre følelsesliv var vist i deres ytre.
Det lille som ettertiden vet om Epigonos og de andre skulptørene er via den romerske skribenten Plinius den eldre, som har gitt den eneste gjenlevende listen over skulptørene ved denne innflytelsesrike Pergamon-skolen,[1] Plinius beskrev hans verk blant skulpturene på seiersmonumentet som ble reist av Attalos I i Athenes helligdom i Pergamum for å minnes hans seier over gallerne fra Galatia (223 f.Kr.).
Blant de verk som Plinius har tilskrevet Epigonos[2] er «en mesterlig hornblåser» [3] og «hans spedbarn var ynkelig engasjert i å kjærtegne sin myrdede mor»; den mannlige figuren i hans gruppe, en gang en del av innvielsen av Attalos I i Pergamon, er sannsynligvis originalen til marmorkopi som i moderne tid er kjent som Døende galler som nå er i Kapitolmuseene i Roma.[4] Det gråtende barnet» som ynkelig kjærtegner sin myrdede mor er, i henhold til Seymour Howard, «assosiert med den såkalte Døde amasone i Napoli, en kopi av en gruppe som en gang var en del av den senere, andre galliske dedikasjonen til Attalos i Athen. (...) Fra tegninger av denne komposisjon laget i renessansen, har vi lært at barnet ble fjernet fra Napoli-statuen i løpet av 1500-tallet.»[5]
En annen skulptur fra det samme monumentet finnes i marmorkopi av Galler dreper seg selv og sin kone (også omtalt som Ludovisi Gaul),[6] tidligere i Ludovisi-samlingen. Åtte signerte fundamenter[7]fra akropolis i Pergamon har tapt sine skulpturer som var støpt i bronse. Disse var uten tvil ble møysommelig hogd fra hverandre for det verdifull metallets skyld og støpt om under kristen tid.
Disse er kun kjent i senere kopier: