Eva Knardahl | |||
---|---|---|---|
Født | 10. mai 1927[1] Oslo | ||
Død | 3. sep. 2006[2][1] (79 år) Oslo | ||
Beskjeftigelse | Pianist, musikkpedagog, professor (kammermusikk) | ||
Utdannet ved | Barratt Due musikkinstitutt | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1982) Griegprisen (1980) Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1986) (sammen med: Arve Tellefsen, Aage Kvalbein, Jens Harald Bratlie) Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1979) | ||
Musikalsk karriere | |||
Instrument | Piano | ||
Aktive år | 1939–2006 | ||
Eva Knardahl Freiwald (født 10. mai 1927, død 3. september 2006) var en norsk klassisk pianist.
Eva Knardahl var datter av kontorist Finn Håkon Knardahl (1901–1943) og Esther Mathilde Martinsen (1903–1969).
Eva Knardahl begynte å spille klaver hos Ragnhild Agerup, 4 år gammel. I perioden 1936–1945 studerte hun med Mary Barratt Due og var deretter elev av Ivar Johnsen.[3], Allerede som 6-åring gjorde hun sin første offentlige opptreden, men den egentlige debuten fant sted 27. april 1939, da hun før hun fylte 12 år fremførte tre klaverkonserter med Oslo Filharmoniske Orkester. Tolvåringen fremførte Johann Sebastian Bachs Pianokonsert i F-moll, Joseph Haydns Pianokonsert i D-dur og et stykke av Carl Maria von Weber på debutkonserten.[3][4]
Hun begynte tidlig å gi ut plater. En av hennes første plateinnspillinger var Edvard Griegs Bryllupsdag på Trollhaugen, som ble utgitt i 1946.[5]
Som nittenåring emigrerte hun til USA.[4] Hun spilte på de fleste kontinenter, og i 15 år var hun også ansatt som pianist («resident pianist») ved Minneapolis Symphony Orchestra.[4] I et senere intervju fortalte hun om USA-tiden at den berømte komponisten Henry Mancini ofte gjestet symfoniorkesteret i Minneapolis. Han pleide å ha med seg sine utvalgte solister til å medvirke under fremføringen av hans komposisjoner, men hadde så stor tillit til Knardahl at han aldri medbragte noen ekstern pianist.[4]
I 1952 fikk Eva Knardahl engasjement som pianist og fast solist i Minneapolis Symphony Orchestra (MSO). Her ble hun ansvarlig for alle klaverpartier, og hun ble benyttet i alle mulige forskjellige kombinasjoner av kammermusikk med klaver, i tillegg til at hun fikk store oppgaver som orkesterets faste solist – blant annet på reiser til Canada og Mexico og Østen.
I USA gav samarbeid med pianisten Artur Rubinstein ogkomponisten Igor Stravinskij og dirigentene Rafael Kubelík, Henry Mancini og André Previn store kunstneriske fremganger. Senere samarbeid med dirigenter som Sixten Erling og Kirill Kondrasjin førte til suksesser i Europa.
I 1967 kom Eva Knardahl tilbake til Norge, og introduserte seg som solist med FSO i Alberto Ginasteras klaverkonsert nr. 1. Effekten på publikum og kritikere var nærmest eksplosjonsartet, og resultatet ble en overstrømmende mottakelse. Kritikerne belønnet henne med Kritikerprisen for 1967/68, og i det norske musikkpublikums bevissthet vant hun seg med en gang en helt sentral plass. Ganske snart etablerte hun samarbeid med sentrale norske musikere som Arve Tellefsen, Knut Skram og Edith Thallaug, senere med yngre navn som Truls Mørk og Terje Tønnesen samt Oslo Filharmoniske Orkester (OFO) og Mariss Jansons. Hun fortsatte også samarbeidet med store utenlandske kunstnere, bl.a. Robert Merrill og Roberta Peters.
I perioden 1977–1980 spilte Knardahl inn alle Griegs klaververker på plate.[6]
Hun vant en rekke priser, og en av gangene hun vant Spellemannsprisen var det kun plater av Eva Knardahl som var blitt nominert i klassen for klassisk musikk.[4]
Knardahl var heller ikke redd for å gjøre utradisjonelle ting. Hun spilte blant annet på Molde Jazzfestival, opptrådte sammen med Vazelina Bilopphøggers[7] og Stabekk janitsjarorkester, og spilte inn plate sammen med Ola Snortheim og Morgan Lindstrøm i folk-elektronica-gruppen Langsomt Mot Nord (Westrweg, 1988).
I sitt første ekteskap var Eva Knardahl gift med fiolinisten Robert Andersen, som var 2. konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester før han emigrerte til USA. De ble skilt i 1954. Han døde i 1960.
Senere giftet Knardahl seg med bratsjisten Arthur Freiwald (1917–1981), som virket i Minneapolis Symphony Orchestra frem til han fulgte sin kone tilbake til Norge i 1967. Her hjemme spilte Freiwald en tid i Kringkastingsorkestret, før han ble knyttet til Den norske Operas orkester som solobratsjist.
I mai 1995 ble Eva Knardahl rammet av hjerneslag og ble lam i venstre side av kroppen. Til tross for dette kjempet hun seg tilbake til pianokrakken, og allerede året etter slaget hadde hun flere konserter i både inn- og utland.
Eva Knardahl døde på Nordseterhjemmet i Oslo, 79 år gammel.[8]