Første verdenskrig til sjøs

HMS «Dreadnought» fra 1906, med torpedonett lags siden
Profiltegning av HMS «Dreadnought»

Første verdenskrig til sjøs var kjennetegnet av Trippelententen med sin større flåte forsøkte å blokkere Sentralmaktene, Sentralmaktenes forsøk på å bryte denne, og blokkere Storbritannia og Frankrike.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]
SMS «Rheinland» fra 1908 av Nassau-klassen var det første tyske svaret på Dreadnought
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Årene før krigen brøt ut ble blant annet kjennetegnet av et rustningskappløp til sjøs, særlig mellom Storbritannia og Tyskland. Denne har stor offentlig interesse, i Tyskland og med Alfred Tirpitz som ny marineminister ble det i 1898 dannet en folkebevegelse til støtte for flåteoppbyggelse, som hadde over en million medlemmer i 1906.[1] Tyskerne ønsket å etablere en flåte som kunne avbalansere britenes dominans til sjøs og beskytte Tysklands voksende interesser i utlandet. Tirpitz hadde som ung kadett ofte besøkt den britiske flåtehavnen i Portsmouth og både beundret og misunte Royal Navy. Som keiser Vilhelm II mente Tirpitz at Tysklands fremtid var avhengig av en sterk marine som kunne utfordre den britiske. Han forlangte derfor flere slagskip og mente at tysk teknologi, kunnskap og industriell stryke gjorde det mulig for Tyskland å bygge flere fartøyer enn Storbritannia. Ved å true med å trekke seg, tvang han Riksdagen til å bygge tre dreadnought-fartøyer og en slagkrysser. I tillegg ble det gjort avsetninger for en fremtidige ubåtstyrke. Med det byggeprogrammet Tirpitz insisterte på, ville tyskerne ha 13 i 1912, mot britenes 16.

Da dette ble kjent i 1909, vakte det sterke offentlig reaksjoner, og britene opplevde den tyske flåteoppbyggelsen som en trussel mot deres sikkerhet[2] noe som utløste et kostbart våpenkappløp hvor begge land konkurrerte om å bygge de største og beste slagskip.[2] Britene satset på Dreadnought-typen til Royal Navy, mens Tyskland fulgte opp ved å utvide sin Hochseeflotte med tilsvarende type fartøyer, som Nassau-klassen og måtte som en konsekvens utvidet i årene 1907-1914 Keiser Vilhelmskanalen slik at denne hadde kapasitet til å ta imot de nye, store fartøyene.

Samtidig la denne situasjonen grunnlaget for en tilnærmingen mellom Frankrike og Storbritannia i det som skulle bli Trippelententen i 1904. Gjennom denne politiske forståelsen delte Frankrike og Storbritannia i 1912 ansvaret for områder seg imellom, slik at forsvaret av Den engelske kanal og den franske Nordsjøkyst ble overlatt til den britiske flåte, mens den franske flåten fikk et tilsvarende ansvar for i Middelhavet.[2]

Men også andre land igangsatte omfattende flåteoppbygginger, som Russland og Frankrike i 1912, Italia i 1913 og Østerrike-Ungarn i 1914.

Kampområder

[rediger | rediger kilde]

Da krigen brøt ut i 1914 hadde Royal Navy 52 dreadnought-fartøyer, pre-dreadnought-fartøyer og slagkryssere, mens Tyskland hadde en tilsvarende flåte på 34 fartøyer.[2] Med et så skjevt styrkeforhold, var tyskerne tilbakeholdne med å gå inn i større sjøslag, men Royal Navy lyktes ikke med å stenge fiendtlige havner og blokkere Sentralmaktene, slik det ble gjort under Napoleonskrigene.

Nordsjøen

[rediger | rediger kilde]
Jyllandsslaget i mai 1916

Britenes store fartøyer var sårbare mot ubåter, miner og torpedobåter. Deres forsøk på å stenge Den engelske kanal og Nordsjøen måtte derfor legges så langt ute at det lyktes tyskerne å holde sine havne åpne, både for forsyninger og bombardere den engelske øst-kysten. Samtidig satset tyskerne på å senke tilstrekkelige britiske fartøyer slik at forskjellen dem imellom ble mindre og flåtene kunne møtes i en større konfrontasjon. Den britiske flåtesjefen John Jellicoes forsiktighet sørget imidlertid for at dette ikke skjedde.

Britene lyktes i angripe tyske patruljer ved slaget ved Helgolandbukten 28. august 1914, som ble den første sjømilitære konfrontasjonen mellom partene. Videre lyktes britene i å få til en konfrontasjon ved slaget ved Doggerbank 24. januar 1915 da skvadroner fra Royal Navy hadde fanget opp tysk radiokommunikasjon og hadde derigjennom fått kjennskap til hvor denne flåten befant seg. Da de ankom området fant de den tyske styrken der som forventet og hvor britene lyktes i å senke en tung krysser, sterkt skade en slagkrysser og med en rekke drepte og tilfangetatte tyske soldater.

Britene klarte imidlertid å lokke tyskerne inn i et større sjøslag i Jyllandsslaget i mai 1916, som imidlertid endte med store tap på begge sider og uten en klar vinner. Både britene og tyskerne hevdet i sin krigspropaganda å være slagets vinnere. Målt i tonnasje tapte britene 155 000 av sine 1 250 000 brt, og 6096 av sine 60 000 mann. Tyskerne tapte 61 000 av sine 660 000 brt, og 2551 av sine 45 000 mann. Slaget ble således en tysk materiell seier.

Den engelske kanal

[rediger | rediger kilde]

Selv om Den engelske kanal var av avgjørende betydning for British Expeditionary Force (BEF) som kjempet på vestfronten, hadde ikke Royal Navy utplassert store krigsskip i kanalen. Hovedtrusselen mot de britiske styrkene i kanalen var den tyske flåten stasjonert ved Helgoland, og dersom denne slapp til i Nordsjøen, kunne den slå ethvert britisk skip i kanalen. Den tyske hochseeflotte kunne stille minst 13 fartøyer tilsvarende dreadnoughts og en rekke pansrede kryssere og hundrevis av jagere i et angrep mot kanalen.[3] Hochseeflotte ville kunne møte en motstand på bare seks pansrede kryssere fra 1898 til 1899, alt for gamle til å kunne følge de nye, raske dreadnoughts i Grand Fleet stasjonert ved Scapa Flow på Orknøyene.[4]

Ubåttrusselen mot kanalen var reell, men den britiske overkommandoen tok ikke trusselen på alvor da de anså ubåter for å være ubrukelige.[5] Også den tyske overkommandoen anså ubåter for å være på eksperimentstadiet[6] som hovedsakelig ble brukt mot handelsfartøyer.[2] Den engelske kanal ble i løpet av krigen ikke utsatt for et direkte angrep fra den tyske Hochseeflotte.

Atlanterhavet

[rediger | rediger kilde]
Den tyske ubåten U-14

Mens Tyskland fikk problemer som følge av Storbritannias blokkering av havnene, var britene, som en øynasjon, helt avhengige av handel og import. Tyskerne oppdaget raskt at dere ubåter var lite effektive mot orlogsfartøy, men langt mer effektive mot handelsfartøy og kunne lett patruljere i Atlanterhavet til tross for den britiske overlegenheten av overflatefartøy.

Tyskland forsøkte å bruke ubåtene til å etablere en blokade av Storbritannia gjennom å senke transportskip, og dermed også en rekke passasjerskip. Ubåtene var avhengige av å kunne gå skjult og tåle ikke et direktetreff fra et overflatefartøy. De kunne av den grunn ikke sende advarsler eller plukke opp overlevende fra de fartøyene de angrep. Dette skapte sterke reaksjoner også i de nøytrale landene, som vendte seg mot Sentralmaktene og land som USA led store tap både av menneskeliv og av handel. dette ble en av de viktigste årsakene till at USA etter hvert gikk med i krigen. Også det nøytrale Norge led store tap; 829 norske skip ble senket og mer enn 2 000 norske sjøfolk mistet livet.[7]

Middelhavet

[rediger | rediger kilde]
En ubåt senker et troppeskip, maleri av Willy Stöwer

Det var noen begrensede sjømilitære slag mellom marinene fra Østerrike-Ungarn og Tyskland på den ene siden, og de alliertes mariner fra Frankrike, Storbritannia, Italia og Japan. Marinene tilhørende Det osmanske rike gikk ut gjennom Dardanellene bare en gang, og sent i krigen i forbindelse med slaget ved Imbros (1918), og hadde sitt fokus på operasjoner i Svartehavet.

Den største aksjonen var det allierte forsøket på å slå ut Det osmanske rike gjennom et direkte angrep på Istanbul i 1915. Dette forsøket endte med alliert nederlag i slaget ved Gallipoli.

For den resterende del av krigen besto de sjømilitære aktivitetene hovedsakelig av ubåtkamper fra østerrikerne og tyskerne, samt blokadeforsøk fra de alliertes side.

Svartehavet

[rediger | rediger kilde]
Den tyske slagkrysseren SMS «Goeben»

Hovedaktørene i Svartehavet var Russland og Det osmanske rike. Den russiske flåtebasen lå i Sevastopol og hadde to øverstkommanderende som utmerket seg: Andrej Eberhardt i årene 1914 til 1916, og deretter Aleksandr Koltsjak. Den osmanske flåten var under utviklingen, men besto fortsatt av mange foreldede fartøyer. Flåten var forsterket med noen tyske fartøyer, som slagkrysseren SMS «Goeben» og den raske, lette krysseren SMS «Breslau», begge under kommando av Wilhelm Souchon.

Krigen i Svartehavet begynte da den osmanske flåten bombarderte en rekke russiske byer i oktober 1914. I de følgende to årene var bildet preget av at flåtene jaktet på hverandre, og begge siders admiraler forsøkte å utnytte egne taktiske fordeler.

Den russiske Svartehavsflåtens hovedoppgave var å støtte Nikolaj Judenitsj under kampene i Kaukasus, men da «Goeben» ankom Svartehavet måtte oppgavene endres, slik at alle aktiviteter måtte utføres med hele flåten samlet, da mindre enheter ville bli for sårbare overfor «Goeben»s hurtighet og kanoner. Denne situasjonen endret seg utover i 1916, da «Goeben» etter to års sammenhengende tjeneste begynte å lide av manglende vedlikehold og service, samtidig som russerne fikke større og mer moderne fartøyer.

Østersjøen

[rediger | rediger kilde]
Den russiske slagskipet «Slava» ble senket utenfor Saaremaa i oktober 1917

I Østersjøen var hovedaktørene Tyskland og Russland, i tillegg fikk russerne støtte fra 9 britiske ubåter som hadde seilt gjennom Kattegat[8] og var i de følgende tre årene en del av den russiske østersjøflåten. Da den tyske flåten både var større, og kunne veksle mellom Nordsjøen og Østersjøen etter behov, ble krigbildet preget av en defensiv russisk rolle, og begrenset seg til å angripe konvoier mellom Sverige og Tyskland, og enkeltraid som raidet ved Gotland og Åland i 1915.

Det var et kupp for de allierte da den tyske lette krysseren SMS Magdeburg gikk på grunn i tett tåke under rekognosering i Finskebukta. De andre tyske fartøyene prøvde å slepe Magdeburg, men de besluttet å bore den i senk da de ble oppmerksom på en russisk styrke som nærmet seg. Dykkere fra den russiske marinen lyktes å sikre vraket intakt, som også inneholdt den tyske kodeboka som også ble delt med deres britiske allierte, noe som førte til umiddelbar suksess i Nordsjøen.

Med utstrakt bruk av både offensiv og defensiv minelegging fra begge sider, spilte de sjømilitære kreftene en lite rolle overfor kampene på østfronten. Tyskerne igangsatte noen større angrep i Rigabukta i august 1915 og oktober 1917, hvor de under Operasjon Albion okkuperte de estiske øyene Saaremaa (Ösel), Hiiumaa (Dagö) og Muhu (Moon) og ødela russiske fartøyer som seilte fra Riga, som nettopp hadde blitt inntatt av tyskerne.

I mars 1918 gjorde først den russiske revolusjon og deretter freden i Brest-Litovsk Østersjøen til et tysk innhav, og den tyske flåte transporterte tropper og forsyninger til de hvite under den finske borgerkrigen og til å okkupere deler av Russland fram til de måtte trekke seg ut som følge av nederlaget i vest.

Ulik teknologi

[rediger | rediger kilde]

Den tradisjonsrike britiske marinen hadde ikke på alle områder holdt følge med utviklingen, hverken teknologisk eller organisatoriske, mens den unge tyske marinen var mer tilpasningsdyktig. Dette førte blant annet til at de tyske skipene disponerte enklere og mer presise avstands- og retningskalkulatorer enn de britiske[9] noe som lettet den tyske ildlederkontrollen. Selv om det britiske skytset var grovere, gikk det lettere av slik at det eksploderte da det traff panseret, mens det tyske skytset trengte gjennom panseret og gjorde slik større skade og antente ofte den britiske ammunisjonen om bord da denne ikke var tilstrekkelig beskyttet.[9] Dette førte samlet til at britisk sprengstoff tok livet av de fleste falne på begge sider.[9]

I tillegg viste den britiske tenkningen tenkningen om å prioritere mindre panser før å få større fart å være helt feil, og bidro til å øke de britiske tapene.

Tap

[rediger | rediger kilde]

Sjømilitære tap kan oppsummeres i følgende tabell.[10] I tillegg kommer sivile handelsfartøy.

Tyskland Øst.-Ungarn Tyrkia Storbr. Frankrike Italia Japan Russland USA Andre
Slagskip 0 2 0 2 0 1 1 2 0 0
Slagkryssere 1 0 0 3 0 0 0 2 0 0
Linjeskip 2 1 2 11 4 2 0 2 0 0
Panserkrysser 6 0 0 13 5 2 3 0 2 0
Armert krysser 18 4 1 12 0 1 2 1 1 2
Ubåter 199 9 0 55 15 10 0 28 3 3
Andre krigsskip 239 12 36 257 51 46 7 197 15 24
Hjelpefartøyer 319 13 57 765 90 16 0 110 42 9
Til sammen 784 41 96 1188 165 78 13 232 63 38
Tonnasje (uten hjelpefartøyer) 362 000 58 000 31 000 652 000 172 000 92 000 48 000 127 000 41 000 ?
Falne 34 836 ? ? 34 654 11 500 ? ? ? ? ?

(tyske falne inkl. også drepte tilhørende marinen i Flandern)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, side 135-138, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1
  2. ^ a b c d e R.G. Grant: Sjøkrig gjennom 3 000 år, side 258-259, Pegasus forlag 2010 ISBN 978-82-442-0074-5
  3. ^ «The War at Sea: 1914 – 1918» BBC History 17. februar 2011
  4. ^ Robert K. Massie: Castles of Steel, side 129, Ballantine Books, 2004 ISBN 0345408780
  5. ^ Robert K. Massie: Castles of Steel, side 122
  6. ^ Robert K. Massie: Castles of Steel, side 126
  7. ^ Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, side 213, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1
  8. ^ «British Submarines and the Baltic Sea»
  9. ^ a b c Hasle, Geir: Slaget om Nordsjøen, side 120-123, Vega Forlag 2011 ISBN 978-82-8211-078-5
  10. ^ Jürgen Mirow: Der Seekrieg 1914–1918 in Umrissen, side 160, Göttingen, 1976 ISBN 3-7881-1682-X

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]