Fasevinkel
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Innen astronomiske observasjoner er fasevinkelen vinkelen mellom lyshendelsen på et observert objekt og lyset som reflekteres fra objektet. I kontekst av astronomiske observasjoner er dette vanligvis vinkelen solen-objekt-observatør.
For terrestriske observasjoner tilsvarer «solen-objekt-jorden» ofte nesten det samme som «solen-objekt-observatør» siden forskjellen avhenger av parallakse. Denne kan i tilfeller ved observasjoner av månen bli så stor som 1°, eller to fullmånediametere. Med utviklingen av romfart, så vel som hypotetiske observasjoner fra andre steder i rommet, blir oppfatningen av fasevinkel uavhengig av solen og jorden.
Etymologien av begrepet er knyttet til forestillingen om planetenes faser, siden lysstyrken til et objekt og dets utseende som en «fase» er funksjonen av fasevinkelen.
Fasevinkelen varierer fra 0–180°. Verdien av 0° tilsvarer posisjonen hvor lyskilden, objektet og observatøren er på linje, med lyskilden og observatøren på samme side av objektet. Verdien av 180° tilsvarer posisjonen hvor objektet er mellom lysskilden og observatøren, kjent som en astronomisk opposisjon. Verdier mindre enn 90° tilsvarer en bakoverspredning; verdier større enn 90° tilsvarer en fremoverspredning.
For noen objekter, slik som månen (se månefaser), Venus og Merkur, går fasevinkelen (sett fra jorden) over hele skalaen fra 0-180°. De utenforliggende planetene har en smalere fasevinkel. For eksempel er den maksimale fasevinkelen for Mars ca. 45°.
Lysstyrken til et objekt er en funksjon av fasevinkelen. Denne funksjonen er vanligvis jevn, med unntak for den såkalte opposisjonstoppen nær 0° og når objektet blir svakere nær 180°. Dette forholdet blir referert til som fasekurven.